INTEGRERING: Aslak Nore har stiftet bekjentskap med et av verdens mest patriotiske land. Etter å ha bodd flere år i USA ser han nå verden i et nytt perspektiv. Han later til å være nesegrus i sin beundring over den amerikanske patriotismens funksjon som sosialt lim. Patriotisme i flerkulturelle samfunn virker som en slags Valium for folket. Kosmopolitten Nore har derfor ingen betenkeligheter med å foreskrive en solid dose av den samme medisinen for å motvirke det han mener er en forvitring av den norske solidaritetsfølelsen og dugnadssamfunnet. Nore finner det for godt å friskmelde den norske nasjonalismen ved å peke på at Norge som nasjon ikke har en kolonihistorie og i liten grad en fascisthistorie. Dette gjør visstnok nasjonalpatriotisme til et utmerket ledd i integreringsarbeidet.

Det hviler noe grenseløst naivt over Nores lettvinte sjonglering med norsk og amerikansk nasjonalpatriotisme. Han later til å tro at det er snakk om to kvalitativt like størrelser. Han tar feil. Amerikansk patriotisme er knyttet opp mot Konstitusjonen og Uavhengighetserklæringen. I denne finner man ingen ekskluderende favorisering av kulturarv, etnisitet eller kristendom, slik som i Norge. En styrking av norsk etnisk patriotisme, sentrert rundt et proteksjonistisk forhold til kulturarven, er derfor åpenbart ingen kur mot integreringsproblematikk, snarere tvert i mot. Et slikt prosjekt vil bidra til å forsterke mekanismene som utdefinerer Den Andre fra fellesskapet. Nores tunnellsyn på USA gjør ham blind for det faktum at å sette den norske selvsentreringen på steroider ikke vil gjøre det lettere å være innvandrer i Norge.