Medisinmannen Aslak Nore

Debatt.

INTEGRERING: Aslak Nore har stiftet bekjentskap med et av verdens mest patriotiske land. Etter å ha bodd flere år i USA ser han nå verden i et nytt perspektiv. Han later til å være nesegrus i sin beundring over den amerikanske patriotismens funksjon som sosialt lim. Patriotisme i flerkulturelle samfunn virker som en slags Valium for folket. Kosmopolitten Nore har derfor ingen betenkeligheter med å foreskrive en solid dose av den samme medisinen for å motvirke det han mener er en forvitring av den norske solidaritetsfølelsen og dugnadssamfunnet. Nore finner det for godt å friskmelde den norske nasjonalismen ved å peke på at Norge som nasjon ikke har en kolonihistorie og i liten grad en fascisthistorie. Dette gjør visstnok nasjonalpatriotisme til et utmerket ledd i integreringsarbeidet.

Det hviler noe grenseløst naivt over Nores lettvinte sjonglering med norsk og amerikansk nasjonalpatriotisme. Han later til å tro at det er snakk om to kvalitativt like størrelser. Han tar feil. Amerikansk patriotisme er knyttet opp mot Konstitusjonen og Uavhengighetserklæringen. I denne finner man ingen ekskluderende favorisering av kulturarv, etnisitet eller kristendom, slik som i Norge. En styrking av norsk etnisk patriotisme, sentrert rundt et proteksjonistisk forhold til kulturarven, er derfor åpenbart ingen kur mot integreringsproblematikk, snarere tvert i mot. Et slikt prosjekt vil bidra til å forsterke mekanismene som utdefinerer Den Andre fra fellesskapet. Nores tunnellsyn på USA gjør ham blind for det faktum at å sette den norske selvsentreringen på steroider ikke vil gjøre det lettere å være innvandrer i Norge.

Kanskje kan man ikke forvente annet av en samfunnsdebattant, som etter hvert som debatten skrider frem, i økende grad avviser å drøfte årsakene til de problemstillingene han tegner opp i debatten. Som dette med manglende dugnadsånd hos innvandrere. Eller kriminalstatistikken som viser «et lite sjikt av gutter fra særlig utvalgte land i Midtøsten og Nord-Afrika som er ekstremt overrepresenterte». Nore har selv definert prosjektet sitt som et forsøk på å stille en samtidsdiagnose. Han har funnet en rekke symptomer på sykdom, men ser overhodet ingen grunn til å knytte disse opp mot årsaker. Om integreringsproblemene skyldes systemet eller holdninger hos innvandrere er irrelevant, mener Nore, men medisin, ja det nøler han ikke med å foreskrive. Ikke bare risikerer han å feilmedisinere sine pasienter, han risikerer å bomme fullstendig på hvem som utgjør den reelle pasientgruppen.

Usman Rana avkledde Nores metoder på en svært treffende og underholdende måte under debattmøtet på MS Innvik på mandag. Rana beskrev, på nærmest poetisk vis, en avtrekkerkåt Aslak som ivrig skyndte seg til veggen for å tegne blink rundt kulehullene sine.

Det er lett å være utlending i USA, sier Nore til Aftenposten i sommer. Samtidig så fremhever han den amerikanske måten å blande optimisme og nådeløs kynisme på som «spennende». En slik adjektivbruk er sikkert behagelig å ty til så lenge den ikke rammer ham selv. Det er tydelig at Aslak Nore har friskmeldt seg selv fra å være en del av årsaken til de symptomene han så gjerne vil medisinere. Han er jo tross alt medisinmannen.