Meditasjon

Stillferdig undergangs- skildring.

BOK: En bomvakt sitter i bua si og ser ut på motorveien, som ikke lenger bruser av trafikk. Noe har skjedd; en lyd har trengt inn i verden, en tinnitus som fyller folks hoder, og sakte, men sikkert tar livet av dem. Bomvakten er en av få som ikke tar inn den felles tinnitusen, en annen er en middelaldrende kvinne som aldri har penger til å betale tollen med, samt en politimann som stadig setter opp fartskontroller tross manglende trafikk, og et ungt par som telter i gresset ved den tomme veibanen. Fra sitt lille lokale hjørne sitter vakten og ser med lakonisk blikk ut på det som tydeligvis skal bli avviklingen av menneskeheten som art. Underveis, før han endelig forlater bomstasjonen, dukker jammen «Skrik» av Munch også opp. Tyvene har satt det igjen i en bil. Maleriet blir et meditasjonspunkt for vakten, som bærer det med seg videre.

Metafysikk

En meditasjon kan man vel kalle denne av volum vesle boka, som vinner i kvalitet på nettopp det ensidige landskapet alt skjer i. Den ødslige veibanen blir, sammen med menneskene som dør av den pågående ulyden, ladet med betydninger, som peker mot psykologiske randtilstander, eller mot en metafysikk i tråd med for eksempel billedkunstneren Chiricos landskaper. Likevel er ikke dette et plaget verk à la «Kvalme» av Jean-Paul Sartre. «Den siste bilen passerte nå nettopp. Sjåføren så fryktelig ut, vidåpne øyne, en munn som hylte, hele ansiktet var som fordreid og ødelagt.» Like etter ankommer politimannen David. Han synger en sang om lykke, og: «Er du glad i chips? Da må vi ta turen innom veikroa i La Croix, der har de verdens beste chips.» Livet fortsetter som før, på tross av en uforståelig katastrofetilstand.

Overtydelig

Graff styrer utenom dysterhet og patetisk eksistensialisme, og skriver i større grad en åpen og fortettet roman med fabelens kvaliteter.

Etter hvert begir bomvakten seg ut på en vandring som campingturist langs motorveien, mot en horisont med et forsvinningspunkt som kan gjenfinnes i Munchs bilde.

Han møter en kvinne som vil ta livet av seg med å hoppe fra ei bru over motorveien, noe som er et fåfengt prosjekt uten trafikk å hoppe ned i. Romanen ender i et spørsmål om hva som egentlig har skjedd.

Med unntak av at bruken av skriket som metafor (og særlig maleriet) blir vel overtydelig, er dette ei bok som er fylt med understrømmer. Fortellingen setter undring og uro i gang hos leseren – og nysgjerrighet. Ikke så mange som klarer det i dag.

«Skrik» er oversatt av Jan Jakob Tønseth.