Medlidenhet med Mehmet

JOHN ALVHEIM

mener jeg ikke har medlidenhet med Mehmet. Jo, jeg har stor medlidenhet. Både på grunn av den sykdommen han må leve med hver eneste dag, men også fordi han de siste ukene er blitt en brikke i kampen for å endre bioteknologiloven, som Stortinget vedtok for bare fire måneder siden. En merkestein ble reist for å verne livet mot de kreftene som vil redusere det til et middel.

Journalister, forskere og politikere skyver en syk gutt foran seg - i håp om at det kan få Stortinget til å endre loven, som ble grundig diskutert før den ble vedtatt.

Mehmet har en smertefull og ubehagelig hverdag. Derfor får han den aller beste behandlingen et norsk helsevesen har å tilby. Alvheim vet at Sosial- og helsedirektoratet har gått gjennom saken og at dette opplegget helt klart er medisinsk forsvarlig. Vi må forstå Mehmets foreldre som lever med usikkerhet og sorg.

Derfor tar helseminister Dagfinn Høybråten initiativ til at Mehmet kan reise til et senter i utlandet med større erfaring med denne diagnosen. For Alvheim er det ikke nok at Mehmets kommende bror eller søster er begynnelsen til et friskt barn. I tillegg må han eller hun ha den riktige vevstypen for å få livets rett. Uten samtykke fra barnet selv planlegger altså Alvheim allerede nå at Mehmets søster eller bror skal gjennomgå en operasjon hvor han eller hun blir tappet for beinmarg, med den risiko det innebærer. Heller ikke med en slik operasjon har vi noen garanti for at Mehmet blir frisk.

DET FINNES IKKE

noe sikkert og forsvarlig tilbud som venter på Mehmet i det øyeblikket Stortinget åpner for det. Sosial- og helsedirektoratet har ikke funnet flere enn to eksempler hvor dette har vært forsøkt, og bare den ene gangen førte det til graviditet. Derfor er det ingen grunn til å behandle denne saken innen 48 timer, slik Alvheim krever. Når Alvheims argumenter ikke holder i lengden, er det bare merkesteinen som står igjen i landskapet. Og den står støtt.