FINE SKISSER: Fem personer, flere fellesskap, tegnes med fine streker i Per-Olav Sørensens «Ta meg med». Historien blir større enn de enkelte bestanddelene.  Her er Kjersti Elvik og Nils Christian Fossdal, med Sofie Bjerketvedt i bakgrunnen. Foto: Lasse Hennum Hansen
FINE SKISSER: Fem personer, flere fellesskap, tegnes med fine streker i Per-Olav Sørensens «Ta meg med». Historien blir større enn de enkelte bestanddelene. Her er Kjersti Elvik og Nils Christian Fossdal, med Sofie Bjerketvedt i bakgrunnen. Foto: Lasse Hennum HansenVis mer

Medrivende musikalitet

Gjennom lydhørt kroppsspråk og musikalsk tekstforståelse tar «Ta meg med» oss inn.

SHOW: I formen ligner «Ta meg med» på årets Oslo-suksess basert på en tredje gitarkamerat («Postkort fra Lillebjørn»).

Forestillingen består av skisser og scener, tonelagt og ordlagt av de to som har inspirert Per-Olav Sørensen til å sette sammen manus: Jan Eggum og Halvdan Sivertsen.

I innhold er den likevel nokså ulik.

Fellesskap Det handler om fem mennesker. For å parafrasere Eggum; mang slags fellesskap.

«Ta meg med» handler om å finne en plass i fellesskapet, å se og å bli sett, å prioritere og å bli prioritert - oftest uttrykt gjennom det tydeligste beviset for at noen ser og prioriterer deg: Kjærligheten mellom to.

Sivertsens kanskje fineste kjærlighetserklæring (med tekstlinja «hvis du vil ha mæ når kværdagen kommer») er det ikke funnet plass til. Men låtutvalget kler historien, og publikum får mange nok «greatest hits» til å gå fornøyde hjem.

Enkelte mindre kjente sanger (som Sivertsens «Samtidig» og Eggums «E det bare vinen?») løftes også fram, til det gode.

Det viser seg dessuten at både optimismen hos Sivertsen og pessimismen hos Eggum vinner dypere undertekst når de settes opp mot hverandre.

Fysisk klarhet Sofie Bjerketvedt betoner sjelden de ord som gir tekstene mening, men de øvrige fire bruker sangtekstene som de uttrykkskanaler de er ment som.

Hver for seg leverer Frank Kjosås og Nils Christian Fossdal flest gåsehudøyeblikk, mens Kjersti Elvik best legemliggjør komikken.

Kroppsspråk er vektlagt i «Ta meg med», ikke bare gjennom Linn Olsens koreografi, men også gjennom finstemt fysisk skuespill; nederlag og forsøk på oppreisning vist gjennom en nakke (Elvik), usikkerhet i en avbrutt gest og sorg formidlet gjennom pust (Kjosås), avgjørelser tatt, og vist, gjennom valget av skrittlengde (Holten Worsøe).

Slikt bidrar til å gjøre historien større enn de enkelte bestanddelene i den - og det gjør at «Ta meg med» river oss med.  

PS: Forestillingen skal ut på Norgesturné etter ferdigspilt sommer i Moss. 

FØLSOMT: Frank Kjosås står for noen av forestillingens fineste og mest følsomme øyeblikk. Her med Ida Holten Worsøe i «Kjærlighetsvisa»-duett. Foto: Lasse Hennum Hansen
FØLSOMT: Frank Kjosås står for noen av forestillingens fineste og mest følsomme øyeblikk. Her med Ida Holten Worsøe i «Kjærlighetsvisa»-duett. Foto: Lasse Hennum Hansen Vis mer