Medrivende om svart kjærlighet

En tett historie om besettende kjærlighet i intens språkdrakt.

BOK: «Jeg er hjelpeløs uten henne...» tenker jeg-personen tidlig i Niels Fredrik Dahls nye roman, «I fjor sommer». Det er en historie om brennende kjærlighet. Om altoppslukende kjærlighet, for han fortsetter: «...jeg er ingen og ingen ting, jeg er bare et eneste stort hull som vinden blåser tvers i gjennom...» Spørsmålet er hvem som sluker hvem.

DAHLS TREDJE ROMAN

har, i likhet med de foregående «Journalisten» (1997) og «På vei til en venn» (2002), en språklig intensitet som er medrivende. I den nye romanen er historien fortettet i én stemme og én synsvinkel, og det tar tid før man som leser klarer å «se» sammenhengene i historien. Det betyr at fortellerstemmen er så overbevisende og insisterende at man bare gradvis får øye på utydeligheten hos personen. I en kort fortelling, nærmest et kammerspill, har Dahl utlagt en personlighet med dybder og avgrunner så finslepne som man sjelden ser dem i norske romaner om menns følelser og kjærlighetsliv.

KJÆRLIGHETEN I DENNE

mannens liv er gått i stykker, uten at vi innledningsvis får vite hva som har skjedd med Siri, hans kone. Han er tilbake på sommerstedet for å rydde og selge - nærmest viske og vaske bort idyll og minner. Så gjennomgår han uunngåelig det som skjedde sommeren før - og det som ikke skjedde.

Ikke mye skjedde, utover tosomheten i varme sommerdager på det nedlagte gårdsbruket rett over svenskegrensa. De badet og elsket, drakk hvitvin i hagen og gikk turer med hunden Ragg. Fotspor i et blomsterbed under soveværelsesvinduet, Siris sykkel som blir ramponert en natt, medaljongen rundt halsen hennes som blir borte - det er småting som hver for seg ikke er urovekkende. Så blir Siri gravid, og blir naturligvis oppfylt av sin egen tilstand.

For jeg-personen er dette truende, for på dette punktet i romanen har han gradvis avslørt sin vampyriske kjærlighet. «Uten henne er jeg ingen,» er hans hyppigste erkjennelse. Han lever tilsynelatende bare av og gjennom henne, samtidig som han er vitne til at Siris appetitt er større og glupskere. «Hun gikk turer for seg selv, hun syklet på egenhånd og spiste som en hest, som en hund, som en ulv,» forteller han og nører oppunder en gryende angst for at han ikke er mann nok til å mette Siri. At hun må ha flere menn enn ham. En tilfeldig sommergjest på en naboeiendom kan jo være et lagelig bytte.

OM EN KORT

gjenfortelling her kan synes banal, er denne studien i mannlig sjalusi og angst for å komme til kort alt annet enn en lettkjøpt historie om tårer i ølglass. Dahls beskrivelser av sommernetter og skogstjern, av lys og mørke som både speiler og skjuler den giftige ormen i hjertet, leder assosiasjonene hen mot Munchs billedtemaer. Mannen blir forgiftet til et stadium der han selv knapt klarer å skille fantasi fra virkelighet.

«Først tapper du henne for kraft og så dumper du henne,» sier Siris unge datter Ingeborg, som er på besøk sommeren etter, under mannens ryddeaksjon. Oppsummeringen er klarsynt. Gjennom jeg-personens tilsynelatende troverdige beskrivelse av en ubalansert voksen kvinne har Niels Fredrik Dahl i denne romanen klart å gestalte selve den mannlige vampyren.