Medrivende satire

Med den Booker-prisbelønnede romanen «Amsterdam» har Ian McEwan skrevet en underholdende og medrivende satire, vittig og treffsikker så det suser.

Skikkelsene er tilsvarende parodisk forenklet og helt uten psykologisk dybde eller interesse.

Det samme kan man si om handlingen og bokas entydige moral: Hybris er en farlig sak, den har blitt mange menns skjebne. Vi må ikke la våre karriereambisjoner fortrenge vår evne til å bry oss om våre medmennesker.

Den som ikke har hørt det før eller sier seg dypt uenig i påstanden, vil kunne finne boka utfordrende. Den samme leser vil kanskje la seg overrumple av McEwans avsløring av hvordan ungdommens frihetsidealer erstattes av den etablertes behov for trygghet og forutsigbarhet. Men som satiriker ser da heller ikke McEwan det som sin oppgave å provosere, enn si bevege leserens blikk på seg selv eller omverdenen.

Elskere

De middelaldrende hovedpersonene Clive Linley og Veron Halliday har det til felles at de begge var Mollys elskere. Romanen settes i gang med Mollys bisettelse. Hun ble revet bort av en mystisk, lammende sykdom. Dette stimulerer de to vennenes hang til hypokondri, de inngår en avtale om å hjelpe hverandre ut av denne verden hvis de skulle havne i Mollys situasjon, men det er bare begynnelsen.

Under sitt arbeid med den bestilte Årtusen-symfonien går det opp for Clive, som under sterkt tidspress sliter med å bli ferdig med den siste satsen, at han sannsynligvis er det engelsk musikkliv aldri har hatt, et virkelig geni, en Beethoven! Den like hardt pressede sjefredaktøren Veron ser sine muligheter for å avsløre landets utenriksminister som transvestitt ved å trykke fotografier den selvsamme Molly har tatt (for hun har naturligvis også hatt et forhold til den reaksjonære utenriksministeren), som et klart tegn på at han er den som både kan snu avisas negative opplagsutvikling og samtidig sikre landet en ny og bedre politisk framtid.

Begge går de to under i sin hybris, og deretter kan hykleriet og grådigheten i musikklivet, pressen og det britiske samfunnets øvre lag fortsette som før. Sånn sett er dette en dyster bok som tar sin samtid på kornet.

Ian McEwan må ha hatt et distansert og aldri så lite ondskapsfullt flir om leppene da han skrev boka. Den presenteres som en tragikomedie. Det ville vært riktigere å kalle den en satire, en rendyrket sådan, og som man da kan forvente, finnes det ingen steder i denne stramme og effektive teksten der leseren risikerer å skrubbe seg. Leserens sympati eller fordommer stilles aldri på prøve. Man kan trygt lese uten å risikere å føle seg støtt av McEwans syrligheter, også om man måtte være avisredaktør eller kunstner med vage forestillinger om egen genialitet, og man får raust med vittigheter på kjøpet.

Lettbeint

McEwan har skrevet en suverent lettbeint, overflatisk og vellykket satire, med enkelte av tragediens klassiske trekk i parodisk versjon. Det frigjørende ved boka er at den aldri utgir seg for å være noe mer enn det den er. Derfor kan man more seg over dens entydig usympatiske persongalleri, glede seg over McEwans tette og spreke prosa, og fortellingens tempo.

Fra å være en forfatter som evnet å trenge inn i menneskesinnets mørkeste irrganger, konsentrerer McEwan seg her utelukkende om overflaten. Han skriver parodisk om miljøer der man tar seg selv svært høytidelig, politikken, kunsten og avisredaksjonenes verden, ja vel. I mine øyne har likevel McEwan blitt mindre interessant som romanforfatter og tilsvarende mer interessant som forfatter av skreddersydde underholdningsromaner for hver ny bok de siste ti årene, begrenset til de som er blitt oversatt til norsk. «Amsterdam» er et langt skritt videre i den retningen.