Medskyldige professorer

Det er ikke lenger tilstrekkelig at norske akademikere forsøker å påvirke sine israelske kolleger på en individuell basis.

Akademikere er i utgangspunktet tilskuere og ikke deltakere. Professorene ved universitetene i Europa i 30-årene organiserte ingen samlet aksjon mot Hitler-Tysklands rasisme og mot Hitlers ekspansjonsplaner. En samlet og virkningsfull akademiker-aksjon mot rasisme og mot Blut-und-Boden-ideologier fikk vi først i 80-årene med de norske universitetsansattes boikott av vitenskapelige kongresser og seminarer hvor det var sørafrikanske deltakere. Jeg deltok selv i denne boikott ved å forlate den 10. internasjonale kriminologikongress i Hamburg i 1988 - etter at det viste seg at flere av apartheidregimets fengselsdirektører var blant deltakerne.

Spørsmålet er om norske forskere også i dag er villige til å forlate den uansvarlige tilskuerrollen. Prinsipperklæringer mot all verdens ondskap er ikke nok. Det er heller ikke nok å anklage «de andre». At vi er imot russernes folkemord i Tsjetsjenia, mot Tyrkias og Iraks behandling av kurderne og mot Talibans behandling av kvinner, er rene selvfølgeligheter. Ingen norsk akademiker kan mistenkes for å støtte slike overgrep, og det kan heller ikke våre få kolleger og samarbeidspartnere fra disse land som vi møter i våre forskerfora.

Det er de forbrytelser mot menneskeheten som begås av våre venner og allierte, av «Vesten», som vi blir medskyldige i om vi ikke tar uttrykkelig avstand fra dem. Blant Vestens stater er det i dag bare én stat, Israel, som fører erobringskrig, annekterer og okkuperer nabofolks land, bomber og ødelegger nabofolks infrastruktur, skyter deres barn og driver etnisk rensning. Det store flertall av Israels akademikere har unnlatt å protestere. De kunne ha stanset vanviddet og offentlig tatt avstand fra krigsforbrytelsenes syke begrunnelse i Jahves løfte til dem om et Stor-Israel. En israeler med høyere utdannelse som ikke tar klart avstand fra sin stats ekspansjon, er medskyldig. Fortsetter vi et samarbeid med dem hvor vi ikke stiller dem til ansvar, da blir også vi medskyldige.

Like klart som Hitler i «Mein Kampf» har Sharon og hans medarbeidere i de tidligere mobiliseringsfaser, særlig før 1967, uttrykt sin folkerettsstridige hensikt. Det er ingen tvil om at Sharon ønsker å etablere et Stor-Israel også i de palestinske områder. Hans gjerninger har bekreftet hans ord. Alle de strukturer som kan gjøre en palestinsk stat mulig, blir systematisk ødelagt. Det gjelder arkiver, vannforsyning, kommunikasjoner og andre infrastrukturer, forvaltningskontorene og politistasjonene. De få gjenværende palestinere, de som ikke er blitt fordrevet eller drept, blir skritt for skritt gjort maktesløse i atskilte og snart innemurede reservater eller bantustaner. Jødenes gettoer var bare verre på enkelte steder og i korte historiske perioder. Vi som under krigen tok til våpen mot okkupasjonen av Norge - også til forsvar av norske jøder, forstår at stadig flere palestinere velger døden fremfor en slik skjebne.

Om vi godtar israelernes nåværende retorikk, slik denne dominerer nyhetene fra Midtøsten, reduserer vi Sharon og hans medarbeidere til idioter: folk som sier de ønsker forhandlinger og fred, men er så utrolig tåpelige at de velger midler som fører lenger og lenger bort fra målet. Deres handlinger kan bare føre til en rasistisk stat hvor barn av jødiske mødre er borgere av første klasse og hvor de få gjenværende getto-palestinere reduseres til en statsløs og rettsløs tjenerklasse.

Det er vi - folkerettens Israels venner - vi som har støttet Israel før vi ble klar over den stor-israelske ekspansjonismen - vi som alltid har vist respekt for den jødiske religion og gråter over at den utnyttes av krigsforbrytere - vi som alltid har bekjempet antisemittismen - noen av oss hadde under krigen mulighet til å gjøre dette med vårt liv som innsats - det er vi som i dag har både rett og plikt til å stille krav til våre israelske kolleger.

Det som gjør at vi ennå ikke har reagert på en effektiv måte, er at Israels strategi er langsiktig. Ekspansjonen har foregått i utallige «små» skritt gjennom 53 år. Etter to skritt frem følger alltid et lite taktisk skritt tilbake. All oppmerksomhet har i snart 50 år vært fokusert på de små taktiske tilbakeskritt. Det å gi tilbake for en kort tid en liten del av det en har frarøvet palestinerne, fremstilles som storsinnede gaver til utakknemlige og terroristiske palestinere. Medias oppmerksomhet blir deretter ledet videre mot de desperate palestineres maktesløse terroraksjoner.

Det er ikke lenger tilstrekkelig at norske akademikere forsøker å påvirke sine israelske kolleger på en individuell basis. Jeg husker raseriet hos en kvinnelig professor fra Jerusalem da jeg i en pause på et seminar spurte henne hva hun hadde gjort for å vise solidaritet med våre felles kolleger ved det forfulgte palestinske universitetet. Våre innlegg i media er fortsatt nødvendige, men heller ikke de når frem til våre israelske kolleger. Vi kan bare støtte våre kollegers integritet om vi går til samlet aksjon. En samlet norsk og senere internasjonal boikott av israelske kongresser og av andre kongresser med stor-israelske deltakere er vår eneste effektive mulighet.

En universitetsboikott retter seg selvsagt ikke mot de relativt få israelske kongressdeltakere som allerede med stort mot har tatt avstand fra Stor-Israel. Den er rettet mot vårt samarbeid med regimetro professorer, som har sviktet sitt universitets etiske grunnlag. Det avgjørende for boikottens utstrekning blir om de israelske deltakere på en kongress er villige til å ta avstand fra Israels erobringskrig. Mange av oss kunne selvsagt ha faglig nytte av et akademisk samarbeid med for eksempel en stor-israelsk nobelprisvinner. Denne nytte oppveier ikke en slik nobelprisvinners delaktighet i de andre stor-israelitters forbrytelser mot menneskeheten.

Det er ikke spørsmål om å ta avstand fra sionismen slik denne har fungert som en bevegelse for å gi forfulgte jøder et hjemland innenfor de legitime grenser gitt av FN i 1947. Aksjonen skal utelukkende bekjempe den ekstreme, krigerske og folkerettsstridige utgave av sionismen. Vi finner et tilsvarende skille innenfor islam og kristendom. De ekstremistiske, fundamentalistiske og voldelige former for alle tre religioner støtter gjensidig opp om hverandre med sine syke påstander om at Jahve/Allah/Gud har gitt dem rett til å drepe og undertrykke andre. Det er nettopp av respekt for den genuine jødedommen, islam og kristendommen at vi må ta avstand fra dem som misbruker sin religion.

De som er villig til å delta i et innledende møte til organisering av en effektiv boikott, kan melde seg til meg på e-mail:

vogt@jur.uib.no.