THE PURSUIT OF HAPPINESS: Forfatter Ayn Rand mente egennytte var det eneste moralsk forsvarlige. Hennes roman «De som beveger verden» har inspirert mange, fra tidligere sentralbanksjef Alan Greenspan til republikanernes visepresidentkandidat Paul Ryan. Foto: Allyn Baum/The New York Times
THE PURSUIT OF HAPPINESS: Forfatter Ayn Rand mente egennytte var det eneste moralsk forsvarlige. Hennes roman «De som beveger verden» har inspirert mange, fra tidligere sentralbanksjef Alan Greenspan til republikanernes visepresidentkandidat Paul Ryan. Foto: Allyn Baum/The New York TimesVis mer

Meg og de andre

Den hensynsløse individualismen i bøkene til Ayn Rand vekker beundring og forakt. En av beundrerne kan bli USAs neste visepresident.

Om du ikke liker den, kan du alltids bruke den som styrketreningsmanual eller dørstopper. Om du liker den, vil du gi den hedersplassen i bokhyllen.

«De som beveger verden», hovedverket til den uhyre omstridte eksilrusseren Ayn Rand og utgitt i USA 1957, er på over tusen sider. Den regnes knapt som en del av den litterære kanon, men har da heller ikke hatt behov for kritikervelsignelse for å bli en innflytelsesrik bestselger. Den appellerer til en annen art lesere.

Den tidligere amerikanske sentralbanksjefen Alan Greenspan var en av Rands disipler. Entreprenører som Craig Newmark, skaperen av Craigslist, og Jimmy Wales, Wikipedias opphavsmann, nevner «De som beveger verden» som en inspirasjonskilde. Rand er yndlingsforfatteren til republikanernes visepresidentkandidat Paul Ryan, og bøkene hennes surfer på en ny popularitetsbølge etter finanskrisen i 2008, særlig blant dem som mener løsningen på det økonomiske uføret er mindre og ikke mer overoppsyn med de som driver med kjøp og salg og flytting av penger i samfunnet. 

«De som beveger verden» foregår i en dyster fantasiversjon av USA, tenkt som forfatterens nære fremtid. Økonomien er i tilbakegang, apatien brer seg, de fremadstormende næringslivslederne er kuet av sentralmakten og av et fengsel av et lovverk, ofre for en statlig konspirasjon som bruker mediene for å snu opinionen mot dem. Én etter én gir markante forretningsfolk opp sine livsprosjekter og forsvinner liksom i løse luften.

Romanens viktigste hovedperson, Dagny Taggart, forsøker desperat å finne ut hva som skjer, og jager etter den mystiske mannen som virker å stå bak forsvinningene. Hun er den frustrerte visepresidenten i jernbaneselskapet Taggart Transcontinental, som må være vitne til at den altruistiske broren kjører selskapet i stumper og stykker. Og så finner hun en beslektet sjel og elsker i gründeren Hank Rearden, som har produsert et metall som er lettere og sterkere enn alt annet, men som holdes tilbake av en misfornøyd kone så vel som mektige fiender i det offentlige.

Livsholdningen som binder dem sammen, røpes blant annet når Dagny krangler med en mislykket bankier, som roper etter henne:

- Motivene mine har alltid vært rene. Jeg ville ikke ha noe for meg selv. Jeg har aldri villet ha noe for meg selv, Miss Taggart. Jeg kan si med stolthet at jeg aldri noen gang har gjort en fortjeneste.

Dagny svarer:

- Mr Lawson, jeg synes jeg skylder å si deg at av alle erklæringer en mann kan komme med, synes jeg den er den mest motbydelige.

I «De som beveger verden» beskrives det som en moralsk plikt å utfolde seg maksimalt og kun jobbe med sin egen lykke og vinning som mål. Verden beveger seg bare fremover når de fremste blant menneskene får bryne seg gjennom intens konkurranse, uhindret av reguleringer og malplassert omtanke for andre. Fornuft og logikk er den enkeltes beste våpen og verktøy i kampen for tilværelsen. Og de bør få bruke verktøyene sine uten innblanding fra styresmaktene.

I Rands univers er idealet en ekstrem form for kapitalisme. Hun argumenterer moralsk for hvorfor markedet bør overlates til seg selv og regjeringen bør nøye seg med å ha kontroll over politiet, hæren og domstolene, og knapt nok dét. «De som beveger verden» ser verden fra den utålmodige næringslivstoppens ståsted. Og på en måte er det noe forfriskende med samfunnskritikk fra det perspektivet.

Hvor mange romaner finnes ikke der dette sjiktet av samfunnet karikeres og demoniseres? I Stieg Larssons «Millennium»-trilogi, for eksempel, beskrives hele det svenske etablissementet, med unntak av noen få utbrytere, som arrogante overgripere som tar for seg og beskyttes av sine store og innflytelsesrike nettverk. Fra sitt venstreradikale perspektiv satte forfatteren seg moralsk til doms over hele klasser og yrkesgrupper, uten at det ble problematisert i resepsjonen av bøkene i den grad det burde blitt.

TILHENGER: Visepresidentkandidat Paul Ryan har oppgitt Ayn Rand som sin favorittforfatter. Foto: AFP PHOTO/Emmanuelle Dunand.
TILHENGER: Visepresidentkandidat Paul Ryan har oppgitt Ayn Rand som sin favorittforfatter. Foto: AFP PHOTO/Emmanuelle Dunand. Vis mer

I Ayn Rands bøker går satiren motsatt vei, og de som rammes, er forstokkede fagforeninger, udugelige arvinger, naive filantroper, sjalu byråkrater og veike intellektuelle som bruker sin dannelse og utdannelse for å heve seg over de som egentlig utretter noe i verden.

Det er og bør være rom for fortellinger fra den synsvinkelen. Ikke minst ville det vært rom for bedre fortellinger fra den synsvinkelen. For «De som beveger verden» er først og fremst en ubehagelig bok. Den er hard, hånlig og foraktfull, og skrevet med ensporet intensitet og tette skylapper. For Rand er verden delt inn i gudebenådede overmennesker og idiotene som holder dem igjen. De begavede foregangspersonene, som har en bemerkelsesverdig tendens til å være høyreiste og ranke og med meislede trekk, står mot en berme som hardt avvises som «snyltere» og «plyndrere».

Her finnes ingen forståelse for at folk kan ha forskjellig utgangspunkt og handlingsrom i livet, at noen starter med et bedre utgangspunkt enn andre, at det finnes mer enn én måte å leve et godt liv på. Empati er et onde. Slik sett er egentlig ikke romanen noe forsvarsskrift for dem den mener å forsvare. Også de som tilhører profesjonene og sektorene Rand fremstiller som de edleste, vil nok ha problemer med å føle seg helt bekvemme med et såpass rått menneskesyn.

Og for å fortsette sammenligningen med Larsson: Selv om begge forfatterne fremstår som sneversynte og dømmende, er det en vesentlig forskjell på dem at Larsson sparker oppover og Rand, for det meste, nedover. For henne er de som ikke er i stand til å bli rike på egen hånd, knapt verd å ofre en tanke, langt mindre en følelse.

Som regel blir Rand lest ideologisk og politisk, av tilhengere så vel som motstandere. Men det finnes også lesere som har et sterkt personlig forhold til «De som beveger verden». For det er en del av romanen der den gjennomgående kulden for en stakket stund slipper taket. Det er i skildringen av Dagnys oppvekst som et isolert, akademisk anlagt barn som ikke forstår hvorfor det er så vanskelig for henne å få venner. Hun freser når moren ber henne slutte å snakke så mye om matematikk på fest og heller være søt og inntagende.  

Det finnes mange barn, ikke minst i likhetslandet Norge, som gikk gjennom oppveksten uten å føle seg forstått. Mantraet som sier at «de flinke klarer seg uansett» har stått sterkt, og det er nok av dem som har gått gjennom barneskolen med en utpreget faglighet som de har opplevd å bli straffet mer enn verdsatt for.

Noen blant dem har i voksen alder blitt betatt av «De som beveger verden», og sett sin egen ensomhet i Dagnys. Mange må, som henne, bli voksne og kanskje flytte for å finne et miljø de kan blomstre i, mennesker som liker nettopp særhetene deres.

Men igjen gir Rands kategoriske årsaksforklaringer en vond smak i munnen. Grunnen til at medelevene ikke ville leke med Dagny, er forkaringen, er at de var smålige, misunnelige, at de ville jekke henne ned, frata henne den fremskutte posisjonen som rettmessig var hennes. Det er innsikten Hank Rearden også må komme til: At familien som gir ham dårlig samvittighet fordi han aldri er hjemme, bare er sjalu middelmådigheter som vil holde ham tilbake for selv å føle seg bedre.

Rand tilbyr annerledesbarna en smigrende, men farlig forklaringsmodell: At deres uoverensstemmelser med andre skyldes at de selv er misforståtte genier. Mindre menneskelighet, ikke mer, er resepten.

Ayn Rand ble født i St. Petersburg i 1905. Da het hun Alisa Rosenbaum, og hun tilhørte byens jødiske, øvre middelklasse. En ny biografi beskriver henne som et intenst barn som ikke kom godt overens med jevnaldrende, og som tidlig hadde en bestemt oppfatning av å være eslet til noe stort. Den russiske revolusjonen fratok familien posisjonen og sendte dem til en fattigslig kommunal leilighet, noe Alisa aldri glemte. Etter at hun hadde flyttet til USA og opparbeidet seg en posisjon som forfatter, motarbeidet hun Franklin D. Roosevelts sosiale reformer og støttet kommunistjegerne i kongressen.

Og 55 år senere er boken hennes et eksempel til etterfølgelse for en mann som vil være en av dem som beveger verden — og er nær ved å bli det. 

ER BLITT FILM: I fjor kom filmversjonen av «De som beveger verden» i USA.
ER BLITT FILM: I fjor kom filmversjonen av «De som beveger verden» i USA. Vis mer