Norge-Kina-forholdet

Megafondiplomati gir ingen panda

Kina sender to pandaer til København neste år. Det er tegnet på diplomatisk idyll.

Kommentar

Kinas forhold til Norge er verre enn til noe annet vestlig land. Derimot blomstrer det politiske og økonomiske vennskapet mellom Kina og Danmark. Dette varme forholdet krones ved at Kina tilbyr sin ypperste diplomatiske gest – to pandaer til København Zoo i løpet av 2017. Det er slik Kina belønner sine venner.

Siden Den norske Nobelkomiteen tildelte den fengslede kinesiske dissidenten Liu Xiaobo en fredspris i 2010 og viste verden en symboltung tom stol i Oslo rådhus, har all politisk kontakt mellom Kina og Norge vært brutt. En bilateral handelsavtale som var i ferd med å bli ferdigforhandlet, ble lagt på is. Den årlige menneskerettighetsdialogen som hadde pågått siden 1997, ble avblåst.

XI JINPINGS GAVE: Belgia er belønnet med en panda fra Kina. Her er det kinesiske presidentparet under overrekkelsen. Foto: NTB Scanpix
XI JINPINGS GAVE: Belgia er belønnet med en panda fra Kina. Her er det kinesiske presidentparet under overrekkelsen. Foto: NTB Scanpix Vis mer

Utallige forsøk på opptining av forholdet har vært mislykket. I mellomtida har Kinas forhold til våre nordiske naboland blitt utviklet og styrket. Det har aktualisert spørsmålet om en felles nordisk plattform overfor Kina, et «5 + 1» forum bestående av Finland, Sverige, Island, Norge og Danmark på den ene siden i møtet med Kina på den andre. Samarbeidet ble nylig illustrert av de fem nordiske statsministrenes felles statsbesøk til USAs president Obama. Også kinesiske diplomater og akademikere har luftet ideen om en samordning av de nordiske landenes Kina-politikk. Nordisk råd har vedtatt å utforske mulighetene i de to kommende åra.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Slike muligheter har nylig vært drøftet på et seminar i regi av NUPI, der foranledningen var en gjennomgang av problemstillingene i et nytt nummer av tidsskriftet Internasjonal Politikk. Forskere og Kina-kjennere fra alle de nordiske landene har bidratt med innlegg. Titlene sier det meste om temperaturen på de enkelte lands Kinaforhold. Nordens samlede beskrivelse omtales som «En ukoordinert kvintett?». Om Danmark lyder det optimistisk: «Førsteviolinist i det nordiske ensemble?». Norges forhold beskrives slik: «Forbrytelse og straff». Intet spørsmålstegn her.

NUPI-forsker Bjørnar Sverdrup-Thygeson forklarer at Kinas utenrikspolitikk bygges rundt tre grunnleggende «kjerneinteresser». Det dreier seg om «å opprettholde statens sikkerhet og politiske system, å bevare Kinas territorielle suverenitet og udelelighet, samt å opprettholde samfunnets økonomiske utvikling». Norge har utfordret to av Kinas tre «kjerneinteresser». Norge syndet mot prinsippet om Kinas udelelighet da Dalai Lama fikk Nobels fredspris i 1989. De kinesiske lederne betrakter ham som en tibetansk separatist. Norge syndet mot Kinas politiske ettpartisystem ved å tildele dissidenten Liu Xiaobo fredsprisen i 2010. Han blir betraktet som en kriminell. Verre kan det neppe bli.

Norsk utenrikspolitikk føres etter fem hovedlinjer, slik Børge Brende har oppsummert dem: Verdier, sikkerhet, økonomiske interesser, global utvikling og klimaendringer. I forholdet til Kina blir to av dem innbyrdes motstridende. Norske verdier handler om universelle menneskerettigheter, ytringsfrihet og sivilsamfunnets rolle. Å forfekte disse – slik Nobelkomiteen gjør – kommer i tilfellet Kina i strid med våre økonomiske interesser.

Flere bestrebelser på å blidgjøre Kina igjen har falt i grus. Et løsningsforslag som var forhandlet fram i hemmelighet i 2013 av daværende utenriksminister Espen Barth Eide, ble stanset av statsminister Jens Stoltenberg. Det bygget på en dansk modell fra 2009, da kineserne raste over at Dalai Lama ble tatt imot av den danske statsministeren. Her skulle man, i tillegg til offisielle uttalelser om saken, sende et hemmelig «non-paper» til Kina med en retorikk som Kina kunne tolke som en beklagelse.

Det nåværende hjertelige forholdet mellom Kina og Danmark holdt nemlig på å fryse til is i forbindelse med Dalai Lamas 2009-besøk. Det endte med en ydmykende dansk retrett, ifølge den danske forskeren Andreas Bøje Forsby, fordi kineserne tvang den danske regjeringen til å offentliggjøre en «verbalnote» hvor det framgår at Danmark heretter «motsetter» seg tibetansk uavhengighet.

I ettertid har Danmark levd etter sitt tradisjonelle mantra om at «flagget følger flæsket», og kritiserer ikke lenger menneskerettighetssituasjonen i Kina offentlig og mottar ikke lenger Dalai Lama. Da tibetanernes åndelige leder besøkte Danmark i fjor, uttalte daværende utenriksminister Martin Lidegaard at det var bedre å unnlate å provosere kineserne «end ved å mødes med ham og stå udenfor og råbe i en megafon».

Danmark har altså sluttet med det de kaller «megafondiplomati» i forhold til Kina. Det har betalt seg i form av strategisk partnerskap og stadig tettere forbindelser, helt motsatt av Norges skjebne. Spørsmålet blir da om Danmark har noe å vinne på et «5 + 1» forum i forhold til Kina der Norge er partner. Norge har alt å vinne, men de fire andre i Norden kan kanskje tape på det?

Lik Dagbladet Meninger på Facebook