Meget er forskjellig, men er det utenpå?

Selv kom jeg til Norge den 13. mars 1973. Jeg het Lee Young Mi og jeg var ett år og to måneder gammel. Da jeg ankom norsk jord, var jeg blitt norsk. Jeg skulle hete Camilla.

Når folk spør meg hvor jeg kommer fra, svarer jeg: «Jeg er norsk, men jeg er født i Sør-Korea.» Det er det lille «men-et» som skiller oss utenlandsadopterte fra våre landsmenn. Jeg er født i Sør-Korea, oppvokst i Norge og nå bosatt i USA, og jeg har lenge vært opptatt av identitet og kultur i det jeg skriver. Fruktene av tankeprosessen førte til at jeg begynte å skrive på en oppvekstroman hvor hovedpersonen er adoptert fra Sør-Korea. Men hva betyr det å være adoptert? Meget er forskjellig, sier den gamle barneregla. Er det bare utenpå?

I Norge i dag finnes det ca. 15000 utenlandsadopterte. Hvert år adopteres det omkring 600 barn i Norge, og over 80% av disse adopteres fra utlandet, ifølge Statistisk sentralbyrå. Gjennom Verdens Barn, som er Norges største adopsjonsbyrå, har 6000 utenlandske barn blitt adoptert til Norge fra land som Sør-Korea, Kina, Thailand, Russland, Romania og India siden 1953. Allikevel er adoptivforeldre og utenlandsadopterte en gruppe som hittil ikke har vært så synlig i det norske samfunnet. Mye av grunnen er kanskje at utenlandsadopterte, i motsetning til andre utlendinger som kommer til Norge, gjennomgår en helt annen integreringsprosess. Selv kom jeg til Norge den 13. mars 1973. Jeg het Lee Young Mi og jeg var ett år og to måneder gammel. Da jeg ankom norsk jord, var jeg blitt norsk. Jeg skulle hete Camilla. Jeg vokste opp i en familie med fire søsken, tre norske og en koreansk adoptert søster. På hjemstedet skilte søsteren min og jeg oss ut gjennom utseendet vårt, samtidig som vi ble oppfattet som norske fordi vi snakket norsk og hadde norske navn. Allikevel vokste vi opp med det lille «men-et». Jeg har tenkt mye på det, gjemt det litt vekk, vært flau over det. Det er allikevel et «men» jeg alltid må leve med. Men er det å være født i Sør-Korea bare en bisetning?

Ifølge FNs befolkningsrapport rangeres Skandinavia som en av de beste nasjonene å leve i. I dag er over 6% av Norges befolkning utenlandske statsborgere. Bare i Oslo-regionen bor det over 100 000 innvandrere og andre utenlandske statsborgere (alle tall er fra Statistisk sentralbyrå). Men kan vi si at det finnes en legitimering av våre fremmede kulturer i det norske samfunnet, eller er Norge fremdeles et homogent samfunn? Mitt inntrykk er at frykten for rasisme fører til at mange utenlandsadopterte er redde for å anerkjenne bakgrunnen sin, man ønsker ikke å bli stigmatisert som gruppe. I mediebildet har det også vært tendenser til at «utlendinger» og/eller personer med utenlandsk bakgrunn ofte blir framstilt i et negativt lys. Dette kan være med på å forsterke våre holdninger til det å ha en utenlandsk bakgrunn. «Jeg er ikke utlending, jeg er norsk.» Etter drapet på Benjamin Hermansen har nok frykten sittet litt dypere i oss enn før. Det å bli bedømt utifra utseendet er noe som angår oss. Men er det virkelig bare skinnet, det ytre skallet så å si, som skiller oss ut? Hva vil det egentlig si å være annerledes?

Da jeg var 12 år, fikk jeg en dagbok i bursdagspresang. Fra den dagen har jeg skrevet dagbok, tekster, dikt og noveller. Det å skrive gjorde meg annerledes men på en positiv måte. Det lille «men-et» betydde noe mer enn at jeg var adoptert fra Sør-Korea. «Jeg er en skribent,» det var alltid noe jeg kunne si til meg selv. Skrivingen ble nok min måte å takle de vanskelige ungdomsårene på. Men i likhet med andre ungdommer gikk jeg gjennom perioder med usikkerhet omkring hvem jeg var. Da jeg var 15 år, hadde jeg en brevvenn som skulle komme på besøk. På telefonen dagen før vi skulle møtes fortalte jeg henne ikke at jeg hadde koreansk utseende. I dag tenker jeg tilbake på den gangen da brevvennen kom av toget og kikket etter noen med grønn jakke. Ikke rart hun ikke så meg.

Under arbeidet med en oppvekstroman innså jeg på et tidlig tidspunkt at man ikke kan skrive en generell historie om det å være adoptert. En oppvekstroman, også forbundet med dannelsesroman/utviklingsroman, beskriver en universell menneskelig erfaring: Å vokse opp og utvikle seg til et voksent individ innenfor et samfunn og innenfor en gitt kultur. Ruth Feingold, professor i engelsk litteratur, stilte et retorisk spørsmål da hun skulle holde et leseseminar om oppvekstromanen: Skildrer oppvekstromaner erfaringer som er representative for alle mennesker innenfor et samfunn? Jeg tror Feingold er inne på et vesentlig spørsmål i forhold til kultur og identitet. I boka «Adoptert identitet» (Spartacus, 2002) diskuterer Geir Follevåg samfunnets holdninger til adopterte slik de har gjenspeilet seg i litteraturen fra greske tragedier, klassisk vestlig litteratur, til populærlitteratur og kultur. Follevåg, som selv er adoptert, mener at adopterte har blitt skildret med en bestemt skjebne nettopp fordi de tidlig i livet ble revet vekk fra sine biologiske familiebånd. Vi får ikke en kultur ved å bli født i et spesifikt land, sier Follevåg. Jeg tror det er viktig å påpeke at utenlandsadopterte deler mange av de samme erfaringene som alle andre jevnaldrende opplever i den kulturen de vokser opp i. Allikevel, og jeg vil igjen komme tilbake til dette, er vi født med et «men». Vi opplever kanskje dette tydeligst i situasjoner som har med biologi og slekt å gjøre. Et enkelt eksempel er et rutinespørsmål på legekontoret: «Er det noen arvelige sykdommer i din familie?» I mange tilfeller blir svaret: «Jeg vet ikke.» Det er et ukjent, fremmed felt i ens liv.

Ytre sett handler romanen om en ung kvinne i 20-årene og de ulike erfaringene og utfordringene hun møter underveis fra barndom og ungdom fram mot voksen alder. Men parallelt med disse opplevelsene skildrer historien også et savn og en lengsel. Det er et savn som i begynnelsen av historien står for noe ukjent og fremmed som hovedpersonen ikke ønsker å vedkjenne seg. Mot slutten av romanen erkjenner hun imidlertid dette savnet, og historien avslutter med en reise til fødelandet Sør-Korea. Det er denne delen av historien som spesifikt beskriver en erfaring ved det å være adoptert. I møtet med det ukjente står vi overfor nye spørsmål, og nye, ukjente steder. Hvor begynner livet vårt? Begynner det når vi blir norske, eller begynner det når vi blir født? Det er min intensjon å vise at dette er en erfaring som også kan utvikle oss som mennesker og individ, om vi bare våger å erkjenne den.

Hvordan er det så å være adoptert i USA? Ofte opplever man å få spørsmålet: «Hva er du, norsk eller koreansk?» Det finnes mange interessegrupper for adopterte og spennvidden er enorm. I bokhandelen kan man til og med få kjøpt «The Complete Idiot's Guide To Adoption ». Allikevel tror jeg det finnes et felles grunnlag: Røttene til fødelandet. Det er gjennom denne kulturelle tilhørigheten utenlandsadopterte søker et fellesskap med sine landsmenn fra Asia, Afrika og Sør-Amerika. Et eksempel er hvordan adopterte med asiatisk bakgrunn ofte assosierer seg med andregenerasjons asiater og amerikanere innenfor den asiatiske kulturen. I Norge i dag er utenlandsadopterte en stadig voksende gruppe i det norske samfunnet, og mange er i ferd med å etablere seg. Vi begynner å stille spørsmål om hvem vi er og hva det vil si å være adoptert. Hvor er vårt ståsted, om du vil, som adopterte, som mennesker, individer - og som forfattere? «Meget er forskjellig, men inni er vi like», sier barneregla. Jeg er av den oppfatning at det å være født i et annet land og ha en annen kulturbakgrunn nødvendigvis ikke trenger å være en byrde for oss utenlandsadopterte. Jeg tror det er gjennom å anerkjenne det som er annerledes i oss at vi kan se på det «men-et» som en ressurs, som et «og» i vår tilværelse. På slutten av dagen er det deg selv du møter foran speilet før du skal treffe en venn på togstasjonen. Det er kanskje først når vi våger å se at vi kan møte oss selv som den vi er.