«Mein Führer – Den virkelige sanneste sannheten om Adolf Hitler»

Halvtreffende satire om Adolf Hitler.

FILM: Mark Twain sa at menneskeheten egentlig bare har et effektivt våpen: latter. Og siden vold kun avler vold, er det vanskelig å være uenig med ham. Den beste måten å få smerten ut av systemet er å le av den. Men er det riktig å le av en folkemorder?

Allerede i 1940 våget Charlie Chaplin å latterliggjøreHitler. Hans «Diktatoren» ble stående som et av filmskaperens hovedverker, og har tydelig også inspirert Dani Levy i hans film «Mein Führer – Den virkelige sanneste sannheten om Adolf Hitler».

Filmen vakte sterke reaksjoner da den hadde premiere i Tyskland. Kritikken har blant annet gått på at det er usmakelig å uskadeliggjøre en mann som forårsaket så mye smerte. Jeg er uenig. Satiren er et godt middel, ikke for å uskadeliggjøre, men for å kritisere på en humoristisk måte. Debatten bør derfor heller gå på om Levys film treffer det den sikter etter. Det gjør den bare sånn halvveis. Filmen er tidvis veldig morsom, og finner sted i 1944 i et Berlin som nærmer seg ruiner. Hitler skal framføre en tale fornasjonen, men han har mistet motet. Goebbels henter en jødisk professor fra en av konsentrasjonsleirene for å få livsgnisten tilbake i den impotente og sengevætende tyrannen.

Skuespillerprestasjonene er fine, og Helge Schneider er farlig lik føreren til tross for hans karikerte ansikt. Men Levy gjør Hitler så patetisk og dum at man til tider syns synd på ham, og satiren fungerer derfor atskillig bedre i «Diktatoren», der føreren framstår mekanisk og umenneskelig. Og ikke bare som en vits.