Meksikansk forelskelse

Vakkert og sensuelt fra Mexico.

CD: Når den utrettelige bassisten Charlie Haden (67) kaster seg ut i et prosjekt - redde hvaler, spille gammel Hollywood-musikk - blir det ofte fine plater av det. «Land of the Sun» er intet unntak, resultat som den er av Hadens forelskelse i melodiene til den meksikanske komponisten José Sabre Marroquín (1909- 95).

I FRIJAZZEREN

Haden banker også et præriedigert hjerte for inderlig, upretensiøst melodispill. Med kubanske Gonzalo Rubalcaba som arrangør/pianist, Joe Lovano som saksofonist og et knippe glitrende meksikanske musikere med på laget, tar han mykt, men bestemt tak i Marroquíns kjærlighets- og voggesanger, og bass-loser dem ut over Mexicos og Latin-Amerikas grenser, ut til en verden som kommer til å elske dem. Ikke minst fordi arrangør Rubalcaba har fylt melodiene med tid og gitt instrumentene rom til å klinge hver for seg og sammen i skiftende, appellerende kombinasjoner. Det improviseres relativt beskjedent i form av soli, men desto mer i samspillet, noe som bidrar til å gjøre musikken swingende, duvende, bølgende og sensuell. To andre meksikanske komponister, Augustín Lara og Armando Manzanera, er representert med en sang hver, og Elvis-fans vil gjenkjenne iallfall den ene av dem.

HADENS

svenske kollega Anders Jormin (47) laget sangsyklusen «Bortom» på bestilling av domkirken i Västerås, og i noe endret versjon er den blitt til hans nyeste CD, «In winds, in light». Lena Willemark synger tekster av blant andre Harry Martinson, Pär Lagerkvist og Jormin selv, mens den amerikanske pianisten Marilyn Crispell, kirkeorganisten Karin Nelson og perkusjonisten Raymond Strid utgjør resten av besetningen sammen med Jormin (kontrabass). Sanger - noen av dem svært dramatiske - og korte instrumentalstykker avløser hverandre, men det hviler noe alvorstungt, nesten dystert og tidvis kjedelig over dette verket, som aldri helt finner en form i spennet mellom Willemarks lokking og sang og den instrumentale modernismen/improvisasjonen som utspiller seg.

ETTER

ti plater for det oppkjøpte Warner Music, debuterer nå Brad Mehldau (35) på den kresne Nonesuch-etiketten. «Live in Tokyo», tatt opp i fjor, er hans andre rene solopiano-CD etter 1999s «Elegiac Cycle», og låtutvalget er typisk Mehldau: To ganger Nick Drake, to ganger George og Ira Gershwin og resten Cole Porter, Thelonious Monk og Radiohead.

Sistnevntes «Paranoid Android» blir på et vis platas hovedspor. Mehldau bruker alt han har av teknikk, kraft og ikke minst melodisk/harmonisk pløyetrang på den 20 minutter lange versjonen, og anslag og klangbehandling er som alltid formidabelt, der han lyssetter låta fra flere vinkler.

Standardlåtene - «Someone To Watch Over Me», «How Long Has This Been Going On?», «Monk's Dream», «From This Moment On» - blir samvittighetsfullt ivaretatt i forhold til «jazzmåten» å improvisere på, mens Drakes «Things Behind The Sun» og «River Man» fungerer som pre- og postludium på ei konsertplate som bekrefter Mehldaus kapasitet mer enn den åpner noe nytt kapittel. Det kommer kanskje til våren i form av bestillingsverket fra Carnegie Hall for sopranen Renee Fleming.