Anmeldelse: Ane Brun - «After The Great Storm»

Mektig album dynket i sorg

Skrivesperren forsvant i den norske fjellheimen, og det åpnet opp for to utgivelser fra Ane Brun i høst.

SORG: Tapet av faren er en inspirasjon og et tema på Ane Bruns første album med nytt materiale på fem år. Foto: Balloon Ranger Recordings
SORG: Tapet av faren er en inspirasjon og et tema på Ane Bruns første album med nytt materiale på fem år. Foto: Balloon Ranger Recordings Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

«After The Great Storm»

Ane Brun

Pop/elektronika

Utgitt: 2020
Plateselskap: Balloon Ranger Recordings

«Mektig synth-pop.»
Se alle anmeldelser

ALBUM: Sangene på «After The Great Storm» har et spesielt bakteppe. De handler ikke om pandemien, om du skulle tro det - sjøl om de kanskje kunne gjort det også - men heller en storm av følelser og bekymring for verdenssituasjonen og framtida. Kanskje. Og litt annet.

Skrivesperre

Etter at Stockholms-bosatte Ane Bruns far døde i 2016 verken orket eller klarte hun å skrive. Hun sluttet ikke å synge, men ga i stedet ut coveralbumet «Leave Me Breathless» (2017) og «Live at Berwaldhallen» med The Swedish Radio Symphony Orchestra (2018). med nye versjoner av gamle låter og «rariteter».

Først i fjor løsnet det, på ei hytte i den norske fjellheimen. Kreativiteten nærmest «eksploderte», og hun hadde nok til et dobbeltalbum. Etter å ha tenkt seg om bestemte hun seg for å gi ut to separate album med ulike stemninger.

Siden mars har hun gitt ut ni av de ialt 18 låtene digitalt. Del to i totrinnsraketten kommer 27. november i form av albumet «How Beauty Holds the Hands of Sorrow». Om de tre sporene som er sluppet derfra er enda mer dempet og nedstrippet enn «After The Great Storm».

Første på fem år

Albumet er det første med nytt materiale siden «When I'm Free» (2015), og det føles som en naturlig forlengelse av sistesporet derfra, «Signing Off». Det vil si, elektonikaelementene er enda mer framtredende i lydbildet, samtidig som tempoet er dratt ned . Og - tekstene framstår i større grad som personlige.

Den triphop-inspirerte åpningen «Honey» starter og slutter med stemmen til en undrende 18 år gammel Ane, hentet fra en opptakskassett til en brevvenn. Låten er et brev til henne sjøl som ung kvinne, fra en klokere Ane med atskillig mer livserfaring.

Keltiskinspirert

Tillellåten og «Don't Run And Hide» er mer rein melodiøs elektronika - supplert med dramatiske strykere. Begge låtene sender også tankene i retning keltiskinspirerte artister som irske Enya og kanadiske Loreena McKennitt - ikke minst på grunn av måten hun bruker stemmen på.

«Crumbs» er det nærmeste hun kommer en fengende poplåt om et avhengighetsskapende og lite tilfredsstillende forhold , med korstemmene til Jennie Abrahamson og Linnea Olsson som viktige elementer. Suggererende «Feeling Like I Wanna Cry» handler om et annet dysfunksjonelt forhold, mellom oss og planeten.

«Take Hold Of Me» er tyngre og mer opptempo, med et gjennomgående, «boblende» og nesten inntrengende synth-tema i tillegg til programmering. Samuel Starck styrer elektronikken, her som på resten av albumet.

Hele veien er trommene heftige og kontante, men likevel overraskende enkle og repeterende i uttrykket. Det er interessant, i og med at Brun bruker hele fem trommeslagere (hvorav to kvinner) på albumet - vanligvis to «i slengen».

Sorgarbeid

Flere av låtene kretser rundt sorg og sorgarbeid, som albumets fineste, «Fingerprints». Her synger hun ekstra sårt og inderlig om savn og hvordan nære du mister forblir hos deg. Dan Berglunds bass nærmest styrer hele kompet, og strykerne rammer inn den nære teksten. Ordene «I miss you» blir gjentatt mange ganger mot slutten, hver gang med like mye smerte. Martin Hederos, som har produsert albumet sammen med Brun og Anton Sundell, står for det følsomme og velfunderte strykearrangementet og det forsiktige, men elegante pianofølget. Hederos er også medkomponist på fire av de ni låtene.

«The Waiting» er albumets tyngste låt, og leder opp til «We Need a Mother» om en annen slags sorg - over vår dobbeltmoral når det kommer til behandlingen av kloden. Den bare måtte hun skrive i ren frustrasjon etter en konferanse hun deltok på som belyste viktigheten av å handle for klimaet - og som ble avsluttet med et fyrverkeri til flere millioner. Vi trenger modne ledere (for eksempel i kontrast til en viss mann som slåss for makta over dammen, uten at det er nevnt spesielt):
«I am offended by the lack of human decency

We need a mother
We need a father
We need a Moses to separate the waters»

Stemmen

Ane Brun har en eiendommelig evne til å dra oss inn i sitt univers, uavhengig av sjanger og stil. Mye av grunnen er den uttrykksfulle og særegne stemmen. Den trykker på de riktige knappene og trenger inn til den delen av hjernen som bearbeider musikalske impulser - og frigjør dopamin. Intet mindre. Og - det er bare en måned til «How Beauty Holds the Hands of Sorrow» kommer!

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer