Anmeldelse: Jon Fosse, «Eit nytt namn. Septologien VI-VII»

Mektig dødsmesse

Døden er stadig nærværende når Jon Fosse avslutter den storslåtte «Septologien» på mesterlig vis.

MESTEREN: Å lese Jon Fosses tredje og siste bind i «Septologien», minner om å se inn i et speil som speiler et speil i all uendelighet. Foto: Jørn H. Moen
MESTEREN: Å lese Jon Fosses tredje og siste bind i «Septologien», minner om å se inn i et speil som speiler et speil i all uendelighet. Foto: Jørn H. Moen Vis mer
Publisert

I de to tidligere bøkene i «Septologien» har Jon Fosse skrevet seg mot en slags ekstase hvor liv og død, kunst og tro kan møtes. Det var derfor med en viss overraskelse jeg åpnet tredje og siste del, «Eit nytt namn». Den begynner med å skildre hvordan den aldrende fortelleren og enkemannen har mistet troen på sin maling og kunstneriske virke. I en strøm av setninger uten punktum fortsetter Fosse å skildre hans liv, hans avdøde kone og venner. Gradvis utvikler historien seg til å bli en storslått meditasjon over døden.

«Eit nytt namn. Septologien VI-VII»

Jon Fosse

Roman

Forlag: Samlaget
Utgivelsesår: 2021

«Et hovedverk i et av vår tids viktigste forfatterskap!»
Se alle anmeldelser

Vi møter hovedpersonen og fortelleren Asle noen dager før jul, og følger hans gjøremål fram til han sammen med vennen Åsleik reiser til dennes søster for å feire julaften. En navnebror og venn ligger døende på sykehuset, og hunden Brage skaper liv og røre i et univers preget av tap og resignasjon.

Religiøse grublerier

Handlingen utspiller seg i et mytisk landskap langs Sognefjorden og Hardangerfjorden, men er langt mer stillestående enn i de to foregående bindene. I stedet for å kjøre fram og tilbake mellom det lille hjemstedet Dylgja og byen Bjørgvin, sitter Asle for det meste og ser ut over sjøen mot det punktet hvor linjene krysses og tiden stopper opp.

Ja, ikke bare er handlingen mer stillestående, men Asles tanker om tro og gud tar også langt større plass. Ved hjelp av tenkere og diktere som Mester Eckhart og Friedrich Hölderlin forsøker katolikken Asle å sette ord på sin forståelse av religionens dypeste mysterier og ber sine bønner på latin. Jeg røper vel ikke for mye når jeg avslører at romanens siste ord er en verselinje om nået og evigheten fra bønnen «Sancta Maria» – nunc et in hora – som på norsk oversettes med «nå og i vår dødstime».

Selv vokste jeg opp med å gå på lørdagsundervisning i Den katolske kirke og synes Asles refleksjoner både er interessante og lærerike, ikke minst hans betraktninger over Mester Eckhart. Jeg husker ikke om jeg som barn stirret ned i troens mysterier, men jeg har seinere hatt en viss interesse for forfattere med en dragning mot både religionens og kunstens store spørsmål.

I mine øyne skriver Fosse like interessant, om enn litt mer hverdagslig, om disse spørsmålene som for eksempel Maurice Blanchot. Jeg skulle derfor ønske at han ikke hver gang avsluttet Asles lange tankerekker med å konstatere at han er en dårlig tenker. Fra forfatterens side er det nok ment som en form for beskjedenhet. Det fører likevel til at jeg lurer på hva han mener er gode og dype tanker om disse spørsmålene. For skjuler det seg ikke bak Fosses beskjedenhet en forestilling om at tenkning og grubling utgjør et slags objektivt kunnskapsområde på linje med historie og geografi?

Kjærlighet og død

Disse religiøse grubleriene er brutt opp av langt mer realistiske skildringer av Asles gjøren og laden. Som i de tidligere bøkene møter vi ham stående foran maleriet hvor to streker krysser hverandre som i et kors. Men nå fører synet til Asles betraktninger over hvorfor han har mistet lysten på å male. Han befinner seg ved et slags vendepunkt hvor livet er i ferd med å gå inn i sin siste fase og døden blir stadig mer nærværende.

Fra det punktet tenker han tilbake på sitt liv, og i form av en strøm av erindringer fortsetter historiene om hans liv. Størst plass får historien om hans kjæreste Ales. De møttes da han skulle begynne på Kunstskolen i Bjørgvin som ung mann. Med en varhet og et blikk for detaljer skildrer Fosse forholdet mellom den fåmælte og føyelige Asle og den langt mer pågående og snakkesalige Ales. Men også denne kjærlighetshistorien er full av hindringer. Enkelte hverdagslige og overkommelige, andre rystende og uovervinnelige.

At Asles hybelvertinne ikke kan utstå Ales og nekter ham å ha jenter på rommet, finner Ales snart en løsning på. Det fører ikke desto mindre til at Fosse tegner et vakkert, sørgmodig, men også morsomt portrett av den eldre, lett alkoholiserte hybelvertinnen. Det topper seg med en scene der Asle maler et portrett av Herdis Åsen mens hun ligger oppsminket i sin storslåtte seng ikledd en rød kjole og forteller om menn som har beilet til henne.

Et speil i et speil

Selv om det ikke mangler på situasjonskomikk i siste bind, er nok skildringene av Asles kjærlighet til Ales det som gjør sterkest inntrykk. På utsøkt vis skildrer Fosse hvordan Asle fylles av angst hver gang Ales ikke møter ham der de har avtalt. Disse scenene fungerer som diskret hint om hennes død.

Skildringen av den døde Ales har på en måte utgjort kjernen i hele romanserien. I siste bind skildrer Fosse den gripende mot slutten av båtturen til Åsleiks søster Guro. I dødsscenen er det som om avstanden mellom fortid og nåtid er på nippet til å forsvinne, og turen med sjarken begynner å minne om en mytisk reise over vannet som skiller livet fra dødsriket:

«ein sjukepleiar kjem og tek pulsen på Ales og ho kjenner ingen puls […] og ho seier at ho må henta ein lækjar og ein lækjar kjem og han stadfester at Ales er død, tenkjer eg og eg turkar dei våte augo mine med handbakane og Åsleik merkar at det er noko og seier at no skal vi snart leggja til»

Med sine dødsmeditasjoner og sin kjærlighetshistorie, med det symbolladde persongalleriet, og ikke minst de mange trådene som forbinder de ulike personene med hverandre, kan det å lese "Eit nytt namn» minne om å se inn i et speil som speiler et speil i all uendelighet.

Det er ingen tvil om at «Eit nytt namn» er en mektig avslutning på den storslåtte «Septologien». De tre bindene kommer til å bli stående som et hovedverk i et av vår tids viktigste forfatterskap.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer