Mektig epos

Danske Bjarne Reuter forteller overveldende godt om fiskergutten Tom fra koloniverdenen i Det karibiske havet.

«Prins Faisals ring» er en historisk fortelling av det virkelig suggererende slaget, så kraftfullt drevet fram av den danske forfatteren Bjarne Reuter, så fjern i tid og rom, og så emosjonelt nær at du plutselig befinner deg løpende ved siden av hovedpersonen Tom gjennom Port Royals smug for over 300 år siden med fryktinngytende bombaer i hælene.

En askeladd

Tom er en 14 år gammel gutt fra usle kår i en koloniby i Det karibiske havet. Forfatteren gir ham egenskapene som gjør livskampen til et eventyr: «Han hadde kreftene, energien, trassen og viljen. Viljen var det viktigste, det var den som ga ham et forsprang på de andre.»

Tom suger lærdom og ferdigheter i alle situasjoner. Han mestrer å dykke både lenge og dypt, han kan navigere etter stjernehimmelen som de store sjøfarerne. Hans viktigste egenskaper for å overleve er likevel et vinnende vesen og en fortellerbegavelse av de sjeldne. Han minner ikke så rent lite om en askeladd i barske historisk-realistiske omgivelser under fjerne himmelstrøk. Som en av personene observerer i møte med ham: «Tom er ufordervet. Midt i den brutale halvsivilisasjonen han ferdes i, med slavehandel, heksebrenning og havnebyenes lugubre natteliv, har han evne til å være åpen og knytte vennskapsbånd.»

Ja, boka handler ikke minst om vennskap. Hvilke vennskap kan ikke røpes, av hensyn til de som skal lese boka.

«Prins Faisals ring» gir meg assosiasjoner til Alex Haleys «Røtter», selv om de tematisk ikke står hverandre veldig nær. Det handler nok heller om det storslått episke og leseopplevelsen knyttet til et første møte med den voksne litteraturen.

Reuter har ikke skrevet en ungdomsbok i vanlig forstand, for han gjør ingen formatmessig tilpasning til et ungdomspublikum. At den likevel vil fenge et lesende ungdomspublikum, er jeg sikker på. Vitaliteten, miljømylderet, de fengende temaene og de overraskende vendingene gjør at Tom trekker oss videre gjennom kapitlene.

Litt å bite i

Når actionintensiteten topper seg i enkelte situasjoner, øker ikke engasjementet tilsvarende, fordi vi allerede er tatt så høyt at det holder i en fantastisk virkelighet.

Den er litt å bite i, denne boka, men drøvtygging blir det ikke. Heller kan det bli et møte, for mange det første, med den gode litterære metthetsfølelsen.