Mektig Ibsen-drama

Merk deg navnet Trond Espen Seim med en gang. Som keiser Julian i Ibsens idédrama «Kejser og galilæer» spiller han seg opp til toppdivisjonen av norske skuespillere.

Adrenalin og champagne dagen derpå

Alle ventet at Den Nationale Scene skulle komme til å brekke nakken på å sette opp Ibsens omfangsrike lesedrama «Kejser og galilæer» fra 1873. Men så er det motsatte altså skjedd: Oppsetningen har landet med begge beina på jorda og vel så det. Dette stykket om tro og tvil i en historisk brytningstid er blitt fascinerende teater på det brede episke lerret. Det er ikke støvete et sekund, men moderne i sin rytme og stil, uhyre velregissert og konsentrert. Til slutt makter det å gjøre Ibsen til en interessant tidsanalytiker, også for vår tid.

Tre ganger før

Ibsen skrev stykket om keiser Julian og seinromertida som et lesedrama. Det er angivelig bare oppført tre ganger tidligere i Norge. Første gang på Nationaltheatret i 1903, med Egil Eide som Julian, orket man bare å spille første halvdel. For så vidt ikke så rart: Å spille hele teaterstykket, med alle Ibsens kronglete detaljer og sceneanvisninger, vil ta nærmere elleve timer.

Regissør Hilda Hellwig har kappet det ned til fem, uten å miste verken de lange linjene eller brytningene både på det indre og ytre plan. Regien er en nytelse, rå, stram og visuelt gjennomtenkt. Der stillstanden kan true, lister Hellwig inn toner og lyd, øker eller senker styrken, eller arrangerer skuespillere og scenebilder ekspressivt, plastisk, humoristisk og fikst. Det gir oppsetningen en vitalitet gjennom alle de fem timene.

Store planer

Så hva er storyen? Julian er en ung mann, halvbror til tronarvingen Gallos (Anders Dahlberg) som lever ved den kristne og halvgale keiseren Konstanzios (Eyolf Soot Kløvig) hoff.

Han er en søkende ung mann, har snev av både Hamlet og den unge Peer, og tviler på sin kristentro. Dette bringer ham til Aten og til studier av hellenernes gudeverden. Men heller ikke dette tilfredsstiller Julian. Mystikeren Maximos i Efesos (Ola B. Johannessen) ser i en åpenbaring at Julian er eslet til å bli redskap for «verdensviljen».

Dette setter griller i hodet på keiseremnet. Han får visjoner om «det tredje riket» på jord, et gudsrike her og nå, hvor hellenisme og kristendom, Gud og keiseren, tro og tvil, ånd og legeme blir ett og forenes. Som frafallen kristen og etter hvert nyslått keiser utsetter han de kristne for kriger og pogromer, og innser til slutt på dødsleiet at hans kamp mot galileeren og kristendommen bare har styrket dem.

Som den mildt gudfryktige Makrina (Stine Varvin) sier til Julian i en fin og bevegende scene: «Kristus er ikke død. Ditt hat til ham gjør at han lever, like meget som min kjærlighet til ham gjør det.»

Det historiske bakteppet er årene fra 351 til 363 e. Kr. Men Hilda Hellwig, hennes scenograf Jan Lundberg og kostymedesigner Charles Koroly forholder seg fritt til århundrene. Første akt foregår i romerske kulisser, menneskene i Aten er kledd i 1920-årenes lyse dresser, mens vår tid bryter igjennom i de grusomme del to og tre med maskinpistoler og tv-kameraer. Derved understrekes det at det også er en av grunnkonfliktene i vesterlandsk sivilisasjonshistorie som rulles opp.

Hilda Hellwig har også laget en rammehistorie som stykker opp Ibsen-dramaet. Den unge og gamle Henrik (Anders Dahlberg og Oddbjørn Hesjevoll) stiger ned fra sine skyer og følger teaterfigurene med stum undring. Det er et søtt og enkelt grep, som blir litt hengende i lufta. Samtidig som det vel er ment som en tributt til Ibsen for hans klarsynthet og aktualitet.

Brytningstid

For Hellwig makter til slutt å gjøre dette tunge intellektuelle historiedramaet til en refleksjon over den brytningstida vi selv lever i, og til et speil for hva som skjer med menneskene når grunnleggende tro og lengsel undertrykkes. På det psykologiske plan viser hun oss Julians fortærende kamp mot tvilen, og den harde veien til selverkjennelse og egen identitet. Men studien av de indre konfliktene kunne vært bedre balansert fra regissørens side.

Ensemblet på nærmere 50 gjør en sjeldent god jobb, til på DNS å være. I midten stråler Trond Espen Seim som en kraftfull, tvilende, uhyrlig og sympatisk Julian. Seim gjør en fantastisk prestasjon og karakteren helt til sin egen, med alle de indre rivningene og den ytre stormannsgalskapen formidlet med voldsom energi.

Forhåpentlig får nå også andre utenlandske stjerneregissører øynene opp for den klassiske rikdommen i denne mektige og spennende Ibsen-teksten.