MEKTIG:  Jon Balke (tv) med Siwan Jadid-ensemblet i Bjørnsonsalen i Molde mandag kveld. Ved siden av ham står Bjarte Eike, leder for Barokksolistene, og helt til høyre sitter Kamilya Jubran, ensemblets nye sanger og oudspiller. FOTO: LARS EIVIND BONES/DAGBLADET
MEKTIG: Jon Balke (tv) med Siwan Jadid-ensemblet i Bjørnsonsalen i Molde mandag kveld. Ved siden av ham står Bjarte Eike, leder for Barokksolistene, og helt til høyre sitter Kamilya Jubran, ensemblets nye sanger og oudspiller. FOTO: LARS EIVIND BONES/DAGBLADETVis mer

Mektig musikkmøte

Jon Balke startet sin Moldejazz-residens med en eminent «Nye Siwan».

KONSERT: MOLDE (Dagbladet): Jon Balkes storstilte Siwan, en konsert inspirert av poesi og musikk fra det spanske middelaldersamfunnet og etniske konglomeratet Al Andalus, hadde sin bestilte førstegangsframførelse ved 15-årsjubileet til Cosmopolite i Oslo i 2007.

I går kveld innledet en ny versjon, Siwan Jadid (Nye Siwan), Balkes uke som Artist in Residence ved Moldejazz, og nok en gang ga møtet mellom arabisk klassisk musikk og europeisk barokkmusikk i rytmisk lekent og klanglig ofte dramatisk samkvem en konsert full av kontraster og nyanser.

Ny sanger
Ny musikk og noe endret besetning har kommet til siden «gamle Siwan». Sanger Amina Alaoui er erstattet av palestinske Kamilya Jubran, som i tillegg til å framføre de arabiske tekstene med sterk henvendelse og sikker stemmekontroll også spilte arabisk lutt (oud) og bidro med komposisjoner.

«Siwan»-veteranene Kheir Eddine M. Kachiche (fiolin, støttet mot låret), Pedram Khavar Zamini (persisk håndtromme) og Helge A. Norbakken (div. trommer og perkusjon) var imidlertid stadig virtuost til stede, og fortsatt ledet Bjarte Eike sine presise Barokksolister med medrivende glød.

En feledialog mellom ham og Kachiche ble et høydepunkt der den demonstrerte musikalsk forening på tvers av stil og tradisjon, og det samme gjorde en trommekonversasjon mellom Norbakken og Zamini, også den utført på hakesleppnivå.

Rolig
Kapellmester Jon Balke ledet det hele med stoisk ro fra sitt keyboard, og kunne notere at hans intrikate rytmemønstre og «unorske» toneganger ble godt ivaretatt av ensemblet, helt til siste takt i ekstranummeret.

Da oppsto det en viss uenighet om plasseringen av sisteslaget, men etter en konsert rik på sugende crescendi og ømme kjærlighetsballader, generøst krydret med glidende toner som du bare finner mellom tangentene på et piano, var den lille goof'en ikke bare til å bære, men kom som et muntert og høyst menneskelig punktum for en både begeistrende og betagende konsert.