Mektig Pat

Å gå på konsert med Pat Metheny Group er som å gå for høre Oslo-Filharmonien spille Dvorak. Rammene er gitt og det velkjente spørsmålet er om konserten blir god eller bortimot fantastisk.

Dagens utgave av Pat Metheny Group er antakelig den sterkeste av dem som gjennom 25 år har boret seg en egen PMG-nisje innen jazzen. Veteranene - Metheny, tangentmann Lyle Mays og bassist Steve Rodby - har nå med seg den amerikansk-vietnamesiske trompetisten Cuong Vu, den kamerunske bassisten/vokalisten/perkusjonisten Richard Bona og den meksikanske trommeslageren Antonio Sanchez, men fortsatt låter bandet umiskjennelig PMG . I går kveld var et stormende begeistret Oslo Konserthus åsted for jobb nummer to på en to måneders europaturné.

Metheny-perler i utvalg fra «Bright Size Life» (fra 75 og fortsatt på trio) og «Phase Dance» til låter fra årets «Speaking Of Now»-cd ble trædd på den nesten 180 minutter lange tråden med all den instrumentale perfeksjon og tette bandkommunikasjon som alltid har vært PMGs varemerke.

Glitrende

Musikalsk spenner det fra country-picking via frijazz til noe nær symf-rock, noen kaller det «glatt» og «flinkis» - jeg kaller det glitrende musikerhåndverk med øyeblikk av kunst, og bøyer meg i støvet.

(Jazz)gitaristen Pat Metheny er frapperende i alle spillets faser, enten han plukker akustisk, raser skalalangs på en elektrisk Ibanez PM-20, hyler som et tannlegebor på speed på synth-gitar eller trakterer den 42-strengers Pikasso-gitaren. Vu og Bona gir (vokal) varme og mykhet til Methenys fra før av melodiøse verden, Sanchez viste seg som en trommeslager av toppklasse og Mays og Rodby fyller sine roller på den måten som i dette bandet virker som ufravikelige.

Sjelden servering

Godt eller fantastisk? Tja. Å høre en stilskaper eksellere i den stilen han har skapt, er sjelden servering. Lykkelig plassert på et sete i Konserthuset der lyden var tilnærmet god, går jeg for noe midt imellom, og det holder lenge for meg. Med «Song For Bilbao» som første ekstranummer holder det enda lenger.