Mektig romansatsing

Til tross for at han alt på første side sprenger et mindre berg, drar Roy Jacobsen i gang sin mektige romansatsing, «Seierherrene», som et tungt og langsomt diesellokomotiv.

632 sider og 15 linjer! Slik en veldig reise må startes med omsorg og tydelighet. Men når maskinen først har fått opp farten, er den ikke til å stanse. Etter et hundretall sider går det med svimlende fart i skildringen av det desperate arbeidet for liv og overlevelse i en fisker- og bondefamilie på en øy i det nordnorske havgapet.

Dette er en av de sterkeste skildringene jeg har lest om fattigliv og fattigkultur i Norden. Roy Jacobsen skriver med både overblikk og inntrengende kunnskap. Men han har også et bredt og udoktrinært klasseengasjement som man knapt har sett maken til siden Martin Andersen Nexø. Jacobsen er naturligvis mindre idealiserende og mindre sentimental, men han er ikke helt uretorisk.

Beveger seg over tre generasjoner

Han klarer ikke å holde det samme trykket tvers igjennom. Han beveger seg over tre generasjoner, fra 1927 til 1990, når fattigbondens barnebarn har etablert seg i databransjen og den første i vennekretsen dør av AIDS. Mellomgenerasjonen flytter til Oslo på trettitallet og tar jobb som tjenestefolk hos overklassen eller som ufaglært arbeidskraft i en sviktende industri. Etter krigen bosetter den seg i en av de nye arbeiderdrabantbyene, der barna vokser opp i utkanten av kriminalitet og sosial undergang.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Roy Jacobsen er hele tida treffsikker når han karakteriserer tider, trender og livsskjebner. Personene hans blir individer med sine egne særtrekk som leseren vil kjenne. Like fullt løper han den sosialrealistiske romanens risiko for å bli typisk og representativ. Man kommer etter hvert til å elske mange av personene som levende og unike mennesker, men gjenkjenner dem likevel som roller i et typegalleri.

Jacobsen overvinner dette gjennom intensiteten og treffsikkerheten i skildringen av det velkjente. I noen avsnitt av romanen, der forfatteren liksom trekker pusten, leker han med typebeskrivelser av mennesker. Den sosiologiske utdannelsen har satt sine spor. Han beskriver jentetyper slik de fortoner seg sett gjennom prepubertetsgutters øyne, oppførselen i en skoleklasse, naboer som karakteriseres av husdyra sine.

En utholdende og oppfinnsom muntlig forteller

Men det inngår også i den ekvilibristiske fortellerteknikken at forfatteren tillater seg å ta en pause, at han følger et sidespor eller at han plutselig kommer på at han for noen sider siden glemte en historie som han nå føyer til. Denne avslappetheten er bra for romanen fordi den hindrer den realistiske romankonstruksjonen i å bli altfor massiv og ugjennomtrengelig. Roy Jacobsen framstår som en utholdende og oppfinnsom muntlig forteller. Man hører stemmen hans, og får ta del i noen av de overveielser som ligger til grunn for fortsettelsen av fortellingen. Romanen er ikke et utsnitt av selve livet. Den bygges, arrangeres, korrigeres og settes sammen med vilje og hensikt.

Denne åpne holdningen lar romanen puste, og bidrar til den spenningen som gjør Roy Jacobsens bok underholdende. Samtidig formidler den lukter og stemninger fra et forsvunnet samfunn. Det er i skildringen av det forgangne han er best, som når han forteller om morfaren som aldri gir opp, om morens oppvekst og utvandring til storbyen og om barndommen til hennes yngste sønn, fortelleren selv.

«Seierherrene» er en ironisk tittel. Det Jacobsen skildrer er en revolusjonær sosialisme som dør og et sosialdemokrati som seirer, med sin egen undergang som pris. Nederlaget ligger paradoksalt nok i selve suksessen. Sosialdemokratiet, Arbeiderpartiet, blir et borgerlig parti blant flere. Og de arbeiderbarna som lykkes, mister kontakten med sitt sosiale utspring og glir inn i det nyliberale gründersamfunnet.

Konflikter fra hans tidligere bøker

Mange av de miljøer og konflikter som Roy Jacobsen skildrer i «Seierherrene» er velkjente fra hans tidligere bøker. Det meste ligger forberedt, helt fra den første novellen i debutsamlingen «Fangeliv» (1982) til skildringen av det utpinte og døende bygdemiljøet i «Det nye vannet» (1987). Likevel er «Seierherrene» noe helt annet, og det er uvanlig at en utpreget «sprinter» gir seg ut på et så voluminøst og stabilt episk prosjekt.

Det han har vunnet, er en utadrettet kraft og tilgjengelighet som kommer til å gi ham mange lesere. Det jeg savner i «Seierherrene», men som også er uforenlig med dens form, er novellenes gjennomskinnelighet, det dvelende i dem, en innebygd eksistensiell refleksjon av den typen som gjorde den korte romanen «Det nye vannet» til et mesterverk.

Men «Seierherrene» har andre kvaliteter -- mindre subtile, men ikke mindre vitale. Det er uhyre oppmuntrende med en forfatter som gir seg hen til sin fortellerglede og ikke bremser før han har fart gjennom et halvsekel av landets historie og er framme ved sin egen nåtid.