632 sider og 15 linjer! Slik en veldig reise må startes med omsorg og tydelighet. Men når maskinen først har fått opp farten, er den ikke til å stanse. Etter et hundretall sider går det med svimlende fart i skildringen av det desperate arbeidet for liv og overlevelse i en fisker- og bondefamilie på en øy i det nordnorske havgapet.

Dette er en av de sterkeste skildringene jeg har lest om fattigliv og fattigkultur i Norden. Roy Jacobsen skriver med både overblikk og inntrengende kunnskap. Men han har også et bredt og udoktrinært klasseengasjement som man knapt har sett maken til siden Martin Andersen Nexø. Jacobsen er naturligvis mindre idealiserende og mindre sentimental, men han er ikke helt uretorisk.

Beveger seg over tre generasjoner

Han klarer ikke å holde det samme trykket tvers igjennom. Han beveger seg over tre generasjoner, fra 1927 til 1990, når fattigbondens barnebarn har etablert seg i databransjen og den første i vennekretsen dør av AIDS. Mellomgenerasjonen flytter til Oslo på trettitallet og tar jobb som tjenestefolk hos overklassen eller som ufaglært arbeidskraft i en sviktende industri. Etter krigen bosetter den seg i en av de nye arbeiderdrabantbyene, der barna vokser opp i utkanten av kriminalitet og sosial undergang.