Melankoli - den svarte sola

Alderen har tildekket mye av de opprinnelige meninger. Sier du at du er melankolsk, er det ikke enkelt å vite hva du egentlig mener. Melankoli blir nå brukt i hytt og vær, som medisinsk, estetisk og samfunnsmessig begrep om hverandre.

Det kan være en persons meget alvorlige tungsinn, en holdning til livet og en bevissthet, en kult, kunstens muse eller en hel tidsånd. Det spenner fra den dype depressive psykosen til den selvhøytidelige tristessen på kafeen rett før stengetid.

Skal man snakke om melankoli, bør man således presisere hva man snakker om. Kjersti Bale er meget presis i sin omfangsrike bok «Om melankoli». Hun er litteraturforsker, og dette er en bok om melankolien i litteraturen. Det betyr ikke portretter av triste og tungsindige forfattere, men om melankolien slik den blir forstått og fortolket og kommer til uttrykk i litterære tekster fra antikken til i dag.

Bale viser oss at melankolien er en meget spennende anfører gjennom tre tusen års europeisk kulturhistorie. Helt sentralt i de fleste epokers forståelse av melankolien er dobbeltheten: melankolikeren er et unntaksmenneske som kan rammes både av galskap og av genialitet, ødeleggelse og skapelse. Melankolien er blitt betraktet som den kunstneriske tilstanden par excellence. (Og kunstnermyten om den lidende kunstneren er stort sett korrekt. Den lar seg også empirisk dokumentere. Svært lykkelige mennesker dikter sjelden. Hvorfor skulle de det?)

Teoribyggere

Kjersti Bale trenger dypt inn i denne ambivalensen i melankoliens natur. Hun gjør det via sentrale teoribyggere. Til disse hører Aristoteles og Hippokrates fra antikken, Marsilio Ficino fra den italienske renessansen og Walter Benjamin og Julia Kristeva fra moderne tid. Hun gjør grundig rede for deres posisjoner og hvordan melankoliforståelsen endrer seg med tidsånden. Hennes bok kan sees som et fjerde bind etter at samme forlag, Pax, for kort tid tilbake utga tre av melankoliens klassikere: Robert Burtons «Melankoliens anatomi», Walter Benjamins «Det tyske sørgespillets opprinnelse» og Julia Kristevas «Svart sol».

Artikkelen fortsetter under annonsen

«Om melankoli» er en bearbeidet versjon av Kjersti Bales filosofiske doktorgrad, og således er den en bok for viderekomne. Bak den ligger en intellektuell kraftanstrengelse. Mine få linjer her kan derfor selvfølgelig ikke være en fyllestgjørende anmeldelse, snarere en glad påminnelse om dens eksistens. For den som gir seg tid, er det mange stimulerende spor å følge.

Lengsel

Allment vil jeg hevde at en bok som denne kan stimulere oss til å gjenoppdage noen tildekkete forbindelser mellom estetikk og medisin. Det er kanskje bare en romantisk lengsel, men det er ønskelig å lime sammen noen av de fragmentene som moderne fornuft har revet fra hverandre. Om det er en epoke som har mistet melankoliens mangfold av syne, er det vår. Nå er melankoli først og fremst meget triste saker, og et medisinsk fenomen. Medisinen redder liv, men medisinens blikk er også reduserende. Leser man f.eks. medisineren Freud, er det mye sorg og lite igjen av det mulig skapende.

For den dypt deprimerte vil snakk om kreativitet bare kunne oppleves som brutal romantikk, salt i såret. Depresjon er i øyeblikket alt annet enn kreativitet. Det er å miste språket. Men tungsinnet kan være den svarte materien som setter kreativiteten i gang - i ettertid. Det melankolske temperamentets opplevelser av tap og fravær kan skape behovet for å gjenopprette, og for å finne et språk til sine erfaringer for å komme videre.

Finn Skårderud