Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Anmeldelse: Anna of the North - «Dream Girl»

Melankolsk og lattermild

Anna of the North med fargerik oppfølger.

Foto: Promo
Foto: Promo Vis mer

«Dream Girl»

Anna of the North

5 1 6

Pop

2019
Plateselskap:

Play it Again Sam / 300 Entertainment

«Sommervarm, leken og quirky»
Se alle anmeldelser

ALBUM: Jakten på drømmen om et amerikansk gjennombrudd har vært brutal for mange norske artister opp igjennom årenes løp. Kontrasten mellom stjernestatus i Oslo og en retur til rute én i New York eller Los Angeles blir fort en litt for virkelig kamel å svelge.

Fellesnevneren til de som faktisk får det til, har vist seg å være suksess i moderasjon. I stor grad takket være tålmodig jobbing på den magiske verdensveven, hvor de på egenhånd har bygget opp nettverk, fanbase og en passende mengde selvinnsikt.

For Anna Lotterud, bedre kjent som Anna of The North, gikk reisen til Hollywood riktignok via Australia og samarbeidet med Brady Daniell-Smith, før hun ble en favoritt i kredible kretser som involverer ikke ubetydelige navn som Frank Ocean og Tyler, The Creator. Men da tiden kom for å slippe debutalbumet «Lovers», var det derimot med litt for lite Anna og litt for mye Brady.

Denne gangen, på 30-åringens atskillig mer fargerike oppfølger «Dream Girl», er balansen slik den alltid burde ha vært. Det vil si – Brady er ute av bildet, mens Anna selv har tatt over kontrollen.

«Lately, I've been leaning on myself / Lately, I don't need nobody else», synger 30-åringen på andresporet «Leaning on Myself», og gjør det åpenbart hvorfor hun omtaler denne platen som sin virkelige solodebut.

I motsetning til den kjølige og mer pregløse debuten gir «Dream Girl» oss nemlig alt man kan seg forvente seg fra en selverklært «weird ass white girl». Sommervarm, leken og quirky, med flust av både melankolske og lattermilde tekster om kjærlighetens mange stadier – fremført over et variert, sjelfullt bakteppe som spenner seg fra det sukkersøte tittelsporet, til drømmende 80-tallslefling («Time To Get Over It», «Playing Games») og tydelig Pharrell Willams/Tyler, The Creator-inspirasjon («Lonely Life», «Used To Be», «What We Do»).

Og før «If U Wanna» får sette et nydelig punktum på en utgivelse som endelig lever fullstendig opp til Gjøvik-artistens mye omtalte hype, sørger det helnorske samarbeidet «Reasons» (prod. Askjell Jon Reigem Solstrand) for å levere skivas høydepunkt i form av en duett med den kriminelt oversette Telemark-crooneren Charlie Skien (Verdensrommet/Softcore untd.).

Så fint at det frister å hente fram det røde, hvite og blå av ren stolthet.

.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media