Melankolsk om menn

Og alle skikkelsene i de tre lange novellene i «Kvinner med menn» kan trenge forståelse. Livet har ført dem inn i et ingenmannsland. Det de trodde skulle være et fundament for tilværelsen, har smuldret bort under beina på dem.

De henger i løse lufta, og klamrer seg til midlertidige løsninger, mens de venter på at livet skal ta en vending, eller selv forsøker å ta hånd om situasjonen. Grunnleggende for deres opplevelse av tilværelsen, er følelsen av at livet er et annet sted, for å si det med en romantittel av Milan Kundera.

Richard Ford behandler sine skikkelser med respekt og sympati. Utfordrende blir denne holdningen når hans mannsskikkelser, i deres hjelpeløse forvirring, risikerer å framstå som følelseskalde, egoistiske monstre som etterlater seg ofre på sin vei. Plutselig oppdager leseren at han selv befinner seg i et emosjonelt ingenmannsland han selv må finne ut av, uten forfatteren som veiviser.

Paris

Det er dette som skjer i de to lengste novellene, «Skjørtejegeren» og «Oksidentalere», som begge utspilles i Paris, og som også ut over dette har en rekke likhetstrekk, så mange at det er lett å forestille seg dem som to sjakkpartier. Brikkene og reglene er de samme, men trekkene gjøres i andre kombinasjoner, spillet blir et annet. I begge novellene møter vi amerikanske menn som befinner seg i utgangspunktet svært midlertidig i en by de kjenner dårlig, omgitt av et språk de ikke behersker og konvensjoner de ikke er fortrolige med. Begge har de et ønske om å legge livet langt bak seg for godt. Og begge har de overvurdert sine evner til å ta hånd om den floken følelseslivet deres har blitt. Begge har de gode grunner til å unngå sitt eget speilbilde. Men de stirrer.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det som får dem til å stirre, er selvfølgelig kvinnen. I den ene novellen møter vi en ikke altfor trofast papirselger som, uten at han selv vet hvorfor, forsøker å innlede et forhold til en fransk forlagsredaktør, som nettopp er blitt uthengt for sin utroskap i en roman hennes fraseparerte mann nylig har utgitt. I den andre en tidligere lærer som håper på et nytt liv, og som skal møte sin franske forlegger etter å ha skrevet en roman om seg selv og eks-kona. Han reiser imidlertid sammen med sin noe eldre halvkjæreste.

Brutalt

Med fokus på mellommenneskelige situasjoner, forhold som hos Ford aldri er enkle, verken på det ytre eller indre plan, pirker han ganske så brutalt i de sårene livet gir oss, og konfronterer oss med de eksistensielle spørsmålene, samtidig som han ikke kan dy seg for å gjøre narr av den hvite amerikanske oppfatningen av seg selv og omgivelsene. Begge novellene er 100 sider lange, men Ford er i stand til å opprettholde en fortettet stemning. Han viser dessuten en forbløffende evne til å skrive ut situasjonene, uten å tappe dem for ladning og intensitet, i et språk som både er direkte og effektivt, og nyanserikt og søkende. Synsvinkelen er mannens, det er hans skjebnedrama vi er vitne til, men gradvis framstår de underlige kvinneskikkelsene, og dermed novellene, som stadig mer komplekse og vesentlige.

Ved siden av disse to blir den tredje novellen, «Sjalu», heller noe ordinær, selv om Ford heller ikke her tilbyr leseren enkle svar på hva han egentlig har vært vitne til. Den minner mer om et utfyllende standardnummer, og jeg kan ikke fri meg fra å oppleve den som merkelig malplassert i denne boka, som først og fremst består av to lange noveller som gjør det lett å godta forlagets lånte påstand om at Richard Ford utøver et talent så stort og variert som amerikansk litteratur kan tilby.