Melanocyttenes tyranni

Vi må vokte oss for å overreagere på måter som øker volden, forsterker rasismen.

I underhuden er der noen celler som heter melanocytter. De produserer pigment. Albinoer har null, hereroer i Namibia har 1200 melanocytter pr. kvadratmillimeter. De 6 milliardene mennesker på Jorden varierer i sitt melanocytt-tall - som vi varierer i antall fettceller, muskelceller, nyreceller, hjerneceller. I vår ble antall melanocytter motiv for mord i Norge. Hvorfor melanocyttene blant alle våre celleslag i kroppen?

Et øyeblikk så det ut til at mordet på Benjamin Hermansen skulle utløse nødvendig selvkritikk i den norske folkesjelen, men det ble med et flyktig anfall. Nå er det farlig stille - stille før Frp-stormen? Under valgkampen i 1999 kom Fremskrittspartiet med en rekke utspill som var egnet til å skape fordommer mot innvandrerne samtidig som de truet innvandrernes frihet og rettssikkerhet. Ett eksempel: Stortingsrepresentant Per Sandberg tok til orde for kollektiv avstraffelse av innvandrerfamilier. Han uttalte at det kan være aktuelt for Fremskrittspartiet «å gå inn for å utvise foreldre og barn av utenlandsk bakgrunn, hvis barna deres ikke slår inn på de riktige baner». Carl I. Hagen støttet selve prinsippet om utvisning av foreldre som selv ikke har forbrutt seg, dersom deres barn har forgått seg. (Aftenposten 12.05.99).

Det er alarmerende at et parti som krenker andre menneskers frihet, trygghet og verdighet så grovt, nå kan komme til å få regjeringsmakt i Norge. Alle bør bidra til å bryte Fremskrittspartiets stigmatisering av «de andre» i debatten om innvandrere og flyktninger. En måte å gjøre det på kan være å rette søkelyset mot oss selv, å gjøre den norske rasismen og tiltak mot den til hovedsak i valgkampen. I denne artikkelen vil jeg gjøre det, med helse som perspektiv.

Det er min påstand at den norske politikken og væremåten overfor innvandrere og flyktninger langt på vei frarøver våre nye landsmenn grunnleggende helsebetingelser. Den norske politikken og væremåten har fire kjennetegn:

1. Feig fortielse av norsk hverdagsrasisme som viser seg ved at innvandrerne blir grovt og systematisk diskriminert på arbeidsmarkedet, boligmarkedet og utesteder. La meg bare nevne et eksempel, som i sin tilsynelatende bagatellmessighet har en dramatisk ladning. 01.02.01 bragte Stavanger Aftenblad en reportasje med overskriften: Telefonselgere må ha norske navn. Omar forteller at folk bare legger på når han presenterer seg som Omar Butt. Nå kaller han seg Arild og salget er på topp. Amer Ejaz forteller at som Amer Ejaz tjente han nesten ingenting, men så: «Jeg skiftet navn til Espen Hansen og da fikk jeg nesten 40000 i måneden. Det er sårende å måtte gi slipp på sin egen identitet for å tjene penger. Man skal ikke skamme seg over sin egen opprinnelse, men hva er alternativet hvis man har telefonsalg som levebrød?» I mørke og stillhet har hverdagsrasismen fått feste seg i den norske folkesjelen.

2. Det andre kjennetegnet har vært skrekk-og-gru-scenariet. Norske medier, anført av VG og TV2, og norske partier, anført av Fremskrittspartiet, har ensidig dramatisert minuspostene i «innvandrerregnskapet»: tvangsekteskap, omskjæring, trygdesvindel, narkohandel, gjengvold, lyvende imamer. Bit for bit, i kritikkløs fred, har fiendebildet fått danne seg.

3. De norske forestillingene og fordommene opererer med gruppebilder av «de andre». Ved å feste negative karakteristikker om kriminalitet, sosial snylting og liknende til innvandrere og flyktninger som grupper, bryter Fremskrittspartiet med et av frihetens grunnprinsipper: at mennesket skal roses eller klandres, belønnes eller straffes, som individ, ikke som forhåndsdømt medlem av en rase eller en religion.

4. Det fjerde særpreget ved den norske mentaliteten er bli-som-oss-imperativet. Innvandrerne og flyktningene har blitt forfulgt med et hysterisk krav om øyeblikkelig integrering i norskdommen. En stor bekymring har for eksempel vært faren for gettodannelse i Gamle Oslo. Gamle Oslo er det motsatte av en getto. Her rår mangfold og åpenhet. Her bor mer enn hundre folkeslag i et stort sett frodig og godartet fellesskap om enn med litt kruttrøyk i gatene av og til. Hvis vi skal snakke om getto i Oslo, må det være Holmenkollåsen. Der isolerer den kristne, rike, hvite stamme seg bak elektroniske murer, driver høy grad av innavl og frykter den fargerike omverdenen.

Den norske politikken og mentaliteten har ført til fremmedfrykt begge veier, og til vold, begge veier. Rasismen og volden skader helsen på flerfoldige måter.

Rasisme og vold skader selve samfunnshelsen ved å ødelegge tillit og slå i stykker fellesskap. Et samfunn uten tillit blir et sykt samfunn preget av mistenksomhet, kravmentalitet og selvbeskyttelse. Når fremmedfrykten går opp, går sammenhengskraften i samfunnet ned. Tillit er det sosiale vitamin som gjør det mulig for oss å leve - sammen. Graham Greene sier i «The Ministry of Fear»: «It is impossible to go through life without trust, that is to be imprisoned in the worst cell of all, one self.»

Hva gjør fremmedfrykten med innvandrernes helse? Grunnleggende betingelser for menneskets helse er trygghet, verdighet og frihet. Rasismen truer tryggheten. Folk kan bli syke av frykt. Rasismen truer også verdigheten. Når du mange ganger nok er blitt avvist og har møtt foraktelige blikk, da kan du komme til å oppleve deg selv som et undermenneske. Det har helsen vondt av. Rasismen truer også den helsekilden som heter frihet. Rasismen stjeler frihet fra mennesket til å finne seg selv, være seg selv, stole på seg selv og sitt religiøse og kulturelle grunnlag.

Hvordan går rasismen ut over vår, den norske stammes, helse? Fremmedfrykten er en boomerang. Den skaper frykt hos mottakeren, men den skremmer også avsenderen. Salme 727 har rett:

«Vårt fangerom er murt av redslesteinar,

Og fangeklede er vårt stengde eg.»

Ingen har godt av å føle seg kringsatt av fiender og demoner, selv om de er innbilte. Rasismen skader også helsen vår ved å frata oss opplevelsen av å være gode mennesker. Jeg tror mange i det norske samfunn skammer seg over den måten vi møter innvandrere og flyktninger på. Og skam blir ingen friske av.

Dette var diagnosen. Her kommer resepten.

På det politiske plan må vi bryte Fremskrittspartiets monopol på negativ dagsorden. Innvandrernes nytte og nødvendighet i nasjonaløkonomien er nylig dokumentert. Men det er ikke nok. Verdiene og gledene ved kulturelt og religiøst mangfold må vi også gjøre klare. Vi må få fram at den norske folkesjelen, lukket og frossen gjennom tusener av år alene i Ultima Thule, har godt av å åpne seg og møte varmere og morsommere folk. Det vil bety mye om alle partier (unntatt Fremskrittspartiet?) ikke forbeholdent og lunkent, men vitalt og begeistret framfører verdiene ved det mangfoldige, flerkulturelle Norge i den kommende valgkampen. Frp-rasistiske utspill bør skyggelegges av positive, konstruktive forslag:

- som gir innvandrerne frihet og trygghet for at de kan bevare sin kulturelle og religiøse identitet og samtidig bli godtatt og respektert i det norske samfunn.

- som forebygger at innvandrerne blir en ny økonomisk og sosial underklasse.

- som gir asylsøkere, flyktninger og innvandrere krav og muligheter som lar dem få vise seg og utvikle seg som selvstendige, ansvarlige borgere i det norske samfunnet.

På det personlige planet kan hver og en av oss øke innvandrernes frihet ved selv å ta oss mot til å møte dem - i hverdagen, i oppgangen, i butikken, på trikken, kanskje til og med i moskeen. Å skape mentale og fysiske møterom hvor vi blir kjent med hverandre som mennesker, kan sette både norske og innvandrere fri fra gjensidige mistanker og fiendebilder. Også nordmenn vil vinne i trygghet ved å gå på oppdagelsesferd hos «de andre», oppleve frodigheten i livsformer, spennvidden i kunstneriske uttrykk, skjønnheten i kropper og bevegelser.

Siste resept, skrevet ut av Sokrates: «Vi må være edru blant rasende.» Vi skal bekjempe rasisme og vold, men vi må tåle begge deler også. Vi må ikke miste besinnelsen når der opptrer flekker av rasisme og vold på det norske glansbildet. Vi må vokte oss for å overreagere på måter som øker volden, forsterker rasismen. Kanskje bør vi lytte til Camille Paglia, som råder oss til å trappe ned den sosiale perfeksjonismen: «Vi bør godta vår smerte, forandre på det vi kan, og le av resten.»