Meldt savnet: Oslos kulturpolitikk

Det var da min kulturengasjerte venn fnysende beskrev Oslo kommunes kulturpolitikk som «en søyle av uansvarlighet» og «en ikke-politikk breddfull av manglende ambisjoner» at noe måtte gjøres. Det endte på kulturbyråd Bård Folke Fredriksens kontor.

Så jeg snørte min urbane sekk og bega meg ut i mai-sommeren mens jeg memorerte tiltalepunktene. «Vanskjøttede kunstsamlinger og et Munch-museum som råtner på rot,» mumlet jeg, og lot meg slett ikke distrahere av paraderende navlesmykker og nyutsprungne fortausrestauranter. «Hvem kan glede seg over en vårliggrønn Karl Johan når Oslo er den eneste skandinaviske hovedstad som ikke er eller har vært europeisk kulturby,» buret jeg olmt og ble et kort sekund overmannet av en voldsom trang til å bli bergenser, noe som understreket alvoret i problemstillingen. «Hvorfor er Henrik Ibsen et parkeringshus, Club 7 bare et vakkert minne og Tullinløkka en vedvarende skandale?» ropte jeg til et japansk reiseselskap som i ren refleks hevet kameraene i selvforsvar, «finnes det i det hele tatt noen som styrer kulturpolitikken i denne byen som ikke vet bedre enn å feire sitt 1000-årsjubileum bare 50 år etter 900-årsjubileet?»

Det var da jeg fikk øye på rådhuset.

Østre tårn

Ingen som en gang i sitt liv har sett Oslo rådhus, kan håpe å glemme synet. Som Legolands ambassade ligger det der i sin overveldende, mursteinske rettvinklethet og sperrer effektivt for fjordutsikten. «Ett eller annet sted der inne holder de ansvarlige til,» freste jeg mot Henrik Wergeland på sin sokkel, og idet en ikke lenger blåmalt og blid, men heslig reklamedekorert trikk nesten kappet tærne mine der den feide over krysset Stortingsgata- Universitetsgata på rødt, bestemte jeg meg for å starte jakten. Mens klokkespillet i Østre tårn hamret ut sin dommedagsversjon av «Kjempeviseslåtten» tok jeg meg inn i bygningen og satte et barskt blikk i damen bak resepsjonsskranken.

«Hvor holder kulturen til her i huset?» spurte jeg med all den autoritet et fire soners SL-månedskort medfører. «Østre tårn, niende,» kom svaret så prompte som om kvinnen bak disken hele dagen lang ikke gjorde annet enn å henvise folk til kulturen. En smule forfjamset ventet jeg halvveis at hun skulle spørre om hva slags lag, forening eller prosjekt jeg aktet å søke kommunal økonomisk bistand til, men hun bare smilte, som om hun ikke ville fravriste meg håpet allerede på bakkeplan.

Kontor 815

Jeg kunne ha benyttet en av heisene som betjener den vertikale kommunikasjonen i det 66 meter høye tårnet. Men der og da fortonte motorisert elevasjon seg som en lettvint løsning, og siden jeg hadde tunge planer om å anklage den første og beste kommunalkulturelle byråkrat jeg måtte støte på for å benytte lettvinte løsninger i kulturpolitikken - «her, ta denne bevilgningen på femtenhundre kroner og ikke plag oss mer, utgangen er der borte» - valgte jeg trappene. Etter å ha klatret 154 trinn uten å møte en levende kommunal sjel, befant jeg meg i åttende etasje, og fikk øye på et skilt som opplyste at jeg nå hadde ankommet byrådsavdelingen for kultur og utdanning. Det kom litt brått på, og enda bråere kom skiltet som fortalte at kultursjef Anne Britt Lindsøe residerte på kontor 815. Jeg ante ikke at Oslo holdt seg med en kultursjef, og hun var heller ikke inne, men en elskverdig ung mann som presenterte seg som førstekonsulent Kjell Erik Eide hjalp meg til rette. Ytterst imøtekommende og uten manus ga han til beste en konsentrert forelesning om kulturseksjonens organisering, gjøren og laden, og anbefalte meg å gjøre en avtale med byråd Bård Folke Fredriksen , som fronter den kommunale kulturpolitikken i Oslo. Med nyervervet kunnskap om at Oslo kommunes kulturmyndigheter årlig bruker omtrent like mye penger på gravferdsetaten som på teaterformål, om lag 67 millioner kroner, tok jeg heisen ned for å ringe byråd Fredriksen forværelse, og den påfølgende dag klokka ni blank ble jeg mottatt av den 32 år gamle Høyre-politikeren i opprullede skjorteermer på hans kontor i niende etasje. «Kaffe eller vann?» inviterte han, og dermed var vi i gang.

- Jeg avviser fullstendig at Oslo kommune ikke har noen kulturpolitikk, begynner Bård Folke Fredriksen, som overtok som kultur- og skolebyråd etter Grete Horntvedt på tampen av fjoråret. - Bystyret behandlet kommunens kulturmelding i 1997, og seinest i siste bystyremøtet sto den videre operasjonalisering av denne meldingen og byens kulturprofil på dagsordenen.

- Og likevel er profilen usynlig?

- At noen lett får mistanke om at det ikke finnes noen kulturpolitikk, tror jeg skyldes at forutsetningene for å føre en enhetlig kulturpolitikk har endret seg betydelig de siste årene, parerer byråd Fredriksen, mens klokkespillet dundrer løs på ny, svært nær denne gang. Så snart veggene slutter å dirre, utdyper han ivrig:

- Norge har gått fra å være et av verdens mest homogene samfunn til å bli et flerkulturelt samfunn. Den gamle kulturpolitikken var veldig homogen, veldig nasjonsbyggende, mens dagens kulturpolitikk må tilpasses det faktum at vi har et mangfold.

- Hvilket betyr?

- Å bidra gjennom det vi kaller kulturell infrastruktur. Altså gjennom et voksende mangfold, med klar arbeidsdeling mellom statlige, kommunale og private tilbud. Hadde Oslo kommune i dag ført en stramt styrt og sterkt entydig kulturpolitikk, ville vi ha ertet på oss alle som ikke faller innunder den offisielt vedtatte definisjonen. Forholdet mellom å bidra og å styre er en ekstremt vanskelig balansegang i kulturpolitikken.

Skrytelista

- Hva med anklagen om at Oslo kommune fører en defensiv kulturpolitikk som får minnesmerker til å råtne hvis de ikke rives, arrangører til å rømme byen og Oslo til å bli usynlig på det internasjonale kulturkartet?

- Den er feil. Oslos kulturpolitikk har vært ganske offensiv de siste årene:

Vi åpnet nettopp middelalderparken på Sørenga, en kommunal investering til over 100 millioner kroner.

Vi bygger et tilbygg til Oslo Bymuseum og frigjør hele Frogner Hovedgård til museumsformål i år;

kommunen har stilt til disposisjon og restaurert Jakob kirke, som nå er åpnet som kulturkirke i samarbeid med Kirkelig Kulturverksted,

og vi har åpnet et nytt byarkiv som gir en helt annen tilgjengelighet for brukerne enn tidligere. Byarkivet er nå Oslos konstante hukommelse og historieformidler.

I tillegg er de mest sentrale Deichman-filialene blitt søndagsåpne,

Oslo Nye Teater er blitt et rent kommunalt anliggende,

og både Oslo Kinematografer og Oslo Konserthus er blitt aksjeselskaper og har dermed fått en mye friere stilling.

Feiring av Oslos 1000-årsjubileum er også en manifestasjon av byens kulturtilbud og et utstillingsvindu for alt hva byen har å tilby på dette området. Det har faktisk skjedd ganske mye!

Utfordringer

- Dere uthever «kvalitet», «mangfold» og «tradisjon» som stikkord for kulturpolitikken. La oss se på tradisjonen: Munch-museet råtner på rot og Munchs hus ble revet. Forvaltningen av Edvard Munchs og Rolf Stenersens kunstgaver til byen er gjennom tidene betegnet som skandaløs. Er Oslo kommune for dårlig til å ta vare på det en hovedstad burde ta vare på som levende minnesmerker over sin kulturelle fortid?

- I perioder har vi vært det. I ettertid ser vi for eksempel at vi har revet ting vi ikke burde ha revet. Men her er det veldig lett å være etterpåklok. Når det gjelder den kunsten som er Oslo kommunes eiendom, må vi selvsagt ta et ansvar når det gjelder forvaltningen av den. Da tenker jeg særlig på Munch-museet, Vigeland-museet og Stenersen-samlingen.

- Hvorfor er det da så vanskelig å få Munch-museet skikkelig på beina? Teppene råtner jo på Tøyen?

- Vi har alltid små og store utfordringer å takle, og alt er et prioriteringsspørsmål. Oslo kommune har tatt store kulturløft de siste årene, og prioriteringen har vært hard.

- En annet hovedsatsing er å få et opprustet Deichman inn i nye lokaler. Er du fornøyd med framdriften i den saken?

- Det er ingen fest over framdriften hvis du ser den i et 10- 15-årsperspektiv. Men vi er på riktig spor og jobber etter to helt konkrete alternativer, Vestbanen og Postgirobygget. I mellomtida gjør vi mye for å få bibliotektjenesten tidsmessig, og legger fram en bibliotekmelding som skal behandles i neste bystyremøte.

- Kulturbudsjettet i Oslo, om lag 350 millioner kroner, utgjør bare rundt to prosent av kommunens totalbudsjett. Det er ikke mye?

- Men hvis du ser hva som skjer av musikk, teater, utstillinger og museumsvirksomhet i denne byen, er det utrolig hva man får igjen! Det er et mylder i alt fra det statlig nasjonale via det rent kommunale, det frivillige og subsidierte til de rent frivillige tingene. Jeg ser et kulturliv som egentlig blomstrer og er i utvikling, selv om mye sikkert kunne vært bedre. Det jeg imidlertid kunne ønske meg, er en bred debatt om hva slags kultur Oslo bør satse på, ført av byens kulturpersonligheter og på deres premisser. Det er en viktig debatt, særlig siden vi ikke lenger har en veldig instrumentell kulturpolitikk som skal bygge opp nasjonsfølelsen, men heller legge til rette for urbant mangfold og forvaltning av det vi allerede har, sier byråd Bård Folke Fredriksen, med om ikke budsjettsprengende glød så iallfall velvillighetens varme i røsten.

Vær positiv

Godt og vel nede på gata igjen, forsøker jeg å betrakte byen gjennom nye, uhildede øyne. «Vær positiv,» sier jeg til meg selv, «egentlig vandrer du nå gjennom et urbant mangfold og et kulturliv i blomstring, det har byråden nettopp sagt. At du ikke får øye på det akkurat nå, skyldes bare det velkjente faktum at urbant mangfold og blomstrende kulturliv tar det litt piano sånn fra morgenen av, for å komme desto sterkere ut over kvelden og natta, og da spesielt i Rosenkrantz' gate.»

Jeg bestemmer meg for å påpeke dette overfor min kulturengasjerte venn neste gang vi møtes. Han vil helt sikkert ikke tro meg, og sant å si er jeg ikke så sikker selv heller. For det er noe der: Å se byen fra Østre tårn er nok ikke alltid det samme som å se Østre tårn fra byen.

KULTURSJEF: Bård Folke Henriksen hamres av både kritikere og klokkespill på sitt kontor i niende etasje i Østre Tårn.