Melissa Etheridge

Gutta sliter med Bryan Adams. Jenter må leve med Melissa Etheridge.

Begge har dalende stjerne. Og begge lider av en urokkelig konservativ holdning til det de bedriver: hyperamerikansk mainstream rock'n'roll. Av det mest pompøse slaget. Hovedvekten av låtene på Melissa Etheridges nye album er som designet for stadionrock. Fansen får oppskriftsmessige ballader, med gråtende gitarer og en hikstende Melissa på toppen. Her er stemningsfull «te-rock» til langt inn i neste år tusen. Ingen grunn til å klage for fansen. For oss andre er albumet mer en bekreftelse på hvor lenge det er siden Melissa Etheridges' glansdager. Og noen ny landeplage à la «Like The Way I Do» er her ikke å spore. Heldigvis, hadde en nær sagt.