Melissa var de andres leketøy

19 år gamle Melissa P. valgte å være et leketøy for andre. Så lekte hun med dem, i en diktet dagbok som ble skandale og bestselger, en tenåringsroman om gruppesex og sorg.

ROMA (Dagbladet): Jeg møter fotografen utenfor døra hennes en tidlig lørdag formiddag. Vi skal møte Italias nittenårige skandaleforfatter, hun som har solgt mer enn en million eksemplarer av sin erotiske dagbok, med ville historier fra sitt liv som fjorten- til sekstenåring: På moped mellom gruppesex, eldre gifte menn, SM-erfaringer og gruppesex, med gjesteopptredener av homofile og crossdressere.


HER ER HISTORIEN
om en student, kjæresten ville ikke ligge med ham. Men Melissa ville. Han introduserer Melissa for sine venner.

På 16-årsdagen arrangerer han et selskap, der hun med bind for øynene gir fem av dem munnsex. Så bruker de henne på andre vis. Etterpå drar hun hjem. Med lukten av sæd fra mange menn på kroppen børster hun håret samvittighetsfullt hundre ganger før hun legger seg.

-  Da dette skjedde, var jeg frakoblet, jeg følte ikke stort. Det var bare gjennom å skrive at jeg kom nærmere hva jeg følte.

Frilansfotografen spør forsiktig hvilken type bilder jeg egentlig vil ha. Til daglig tar fotografen mest bilder av paven, forteller han, der den gamle viser seg i det ene eller andre vinduet. Det er alltid stor etterspørsel etter pavebilder. Dette blir en avveksling.

STEMMEN I CALLINGANLEGGET er trøtt, så står hun i døra i T-skjorte og gnir seg i øynene. Kjæresten, som jobber i forlaget og skal være oversetter, spør om vi vil ha kaffe. Leiligheten ser ut som studentleiligheter pleier å se ut på lørdagsmorgener, teppebombet. Alt ligger i ujevne lag, som et øvelsesfelt for arkeologer.

Melissa Panarello er blitt nitten, høyden gjør at hun ser yngre ut. Boka blir oversatt til 26 språk, på norsk heter den «Hundre tak med hårbørsten før sengetid». Hun har gjort dette intervjuet hundre ganger før, hun prøver ikke å late som hun gleder seg til det 101.

-  Alle stiller alltid de samme to spørsmålene: Er det som står i boka virkelig sant, og hvordan reagerte dine foreldre? Utenlandske journalister spør høflig, italienske er direkte aggressive, men dere spør alltid om det samme.

 MELISSA OG LOLITA:  En av Melissas elskere insisterte på å kalle henne Lolita. Nå har hun selv døpt katten sin Lolita. I vår kommer hennes andre roman ut i Italia, hun er fortsatt bare nitten år. Foto: Eric Vandeville
MELISSA OG LOLITA: En av Melissas elskere insisterte på å kalle henne Lolita. Nå har hun selv døpt katten sin Lolita. I vår kommer hennes andre roman ut i Italia, hun er fortsatt bare nitten år. Foto: Eric Vandeville Vis mer

-  Da kan vi jo begynne med de spørsmålene.

-  Jeg har skrevet en roman. På ett vis er alle bøker selvbiografier. Denne boka er basert på mine erfaringer. Boka er nitti prosent sann og ti prosent fiksjon.

-  Og hva sa dine foreldre?

-  Jeg vet ikke hva min far egentlig mente. Min mor likte det ikke, da hun fant manuskriptet. Hun nektet meg tilgang til Internett, ville hindre meg i å gi ut boka.

-  Du måtte true henne med advokat?

-  Forlaget snakket med henne, forklarte at de ville gi ut min bok for dens litterære kvaliteter. Det ble aldri noen rettssak.

MELISSA PANARELLO kommer fra Catania, en liten by på Sicilia, ei øy som verken er kjent for stor takhøyde eller liberale holdninger. Foreldrene eier et firma, de selger sko. Da boka først kom ut, var hun anonym. Forfatternavnet er fortsatt Melissa P. Det er blitt et varemerke, i vår kommer hennes neste roman ut i Italia. Hun sto først fram med fullt navn da det ble reist tvil om forfatterskapet. Hun ville ikke ha det på seg at boka egentlig var skrevet av en mann.

I boka møter hun en gift mann med masochistfantasier, ei lesbisk jente hun treffer på nettet, en gutt med sans for jenteklær. Selv trekker hun i snorer for å bli med to homofile og se dem ligge med hverandre. Hennes privatlærer tar henne med på gruppesex.

-  Catania, hjembyen din, høres ut som litt av en by?

-  Det er en vanlig by. Men selvsagt foregår det mye. Det gjør det overalt. Men har du det vondt, er det ingen som ser deg på Sicilia. Og siciliansk språk er veldig direkte, brutalt. På en måte har sicilianeren pornografisk kultur. Men de aksepter ikke den siden av seg selv.

-  Hva sier de mennene du skildrer i boka nå?

-  De bruker vel berømmelsen til å sjekke flere jenter, tenker jeg. Jeg har ikke kontakt med dem, men hører de er stolte over å være i en berømt bok. De fortsetter som før.

-  Vår klisjé om Sicilia er ei øy der de flest går kledd i svart, og ellers går rundt med gevær for å vokte sine søstre og døtres ære.

-  Det er også Sicilia. Men det er mye hykleri. Jenter som skal beskytte dyden til ekteskapet, mens kjærestene deres vil ha noe. Så de går rundt og er jomfruer på for siden, noe annet på baksiden. Slik er det hele tida.

DET FINNES KNAPT sympatiske menn i Melissa Panarellos bok. Selvopptatte gutter, menn som ser henne som et objekt som kan

brukes. Kjæresten fra forlaget forteller at mange av e-postene hun mottar er fra middelaldrende menn som gjerne vil si unnskyld, på vegne av hele sitt kjønn.

-  Og gjerne vil møte deg over et glass for å snakke mer om det?

-  Nei, de virker oppriktige.

Melissa stryker kjærlig katten sin. Den er en nyanskaffelse.

-  Har den fått et navn?

-  Lolita.

Hun smiler fornøyd, det er hennes form for humor. Selv hadde hun ikke lest Nabokovs bok før hun skrev sin egen. Det var privatlæreren i boka, han Melissa hadde et forhold til, som insisterte på å kalle henne Lolita.

Men hva fikk hun ut av å være en bruksgjenstand for disse mennene?

-  Det er noe i meg som gjør at jeg kan stå utenfor meg selv, se meg selv gjøre ting uten at jeg egentlig føler noe. Det er som en annen slags virkelighet. Følelsene kommer først seinere, etterpå. Å skrive er også en måte å bearbeide opplevelser på. Og selvsagt var det en nysgjerrighet der, et ønske om å utforske ting.

-  Du skriver i boka «Jeg har det ikke dårlig, jeg har det ikke godt. Det som bekymrer meg er at jeg slett ikke har det.»

-  Det er den setningen fleste av de unge som har skrevet til meg, har sagt at de kjenner seg igjen i. Når man er forvirret, ikke vet hva man kjenner, den følelsen av avstand til seg selv.

-  Noen mennesker som føler seg så fremmede overfor seg selv, skader seg selv, bare for å føle noe?

-  Absolutt. Den enkleste måten for å føle at man lever, er gjennom kroppen. Jeg kan forstå dem som skader seg selv.

-  For å føle noe?

-  Eller for å føle at man ikke føler.

-  Boka er formet som ei dagbok, men det var den ikke til å begynne med?

-  Nei, da jeg først presenterte den for min redaktør, var det mer løse bekjennelser, historier. Han sa jeg måtte velge en form, og mente ei dagbok best ville uttrykke det jeg ville si. Så jeg skrev det om til en dagbok, der man føler livet til hovedpersonen gjennom to år.

-  Men handlingene som boka er basert på, strakk seg ikke over to år?

-  Nei, de fant sted i løpet av ett. Men det ble en bedre struktur når vi strakk dagboka ut over tid, ett år ga ikke hovedpersonen tid til å utvikle seg.

-  Så som dagbok er ikke dette sant?

-  Jeg bruker litterære grep til å fortelle en historie, basert på mine opplevelser. Når man er ung, har man en vilje til å gå inn i ekstreme situasjoner for å lære seg selv å kjenne.Og når du er ung, liker du det ekstreme, du vil være enten djevel eller engel, ikke noe i midten. Du vil ikke være alminnelig.

-  Så i virkeligheten utviklet du deg på ett år, men i boka trengte man to for at det skulle bli troverdig?

-  Nei ett år var ikke nok. Et helt liv er kanskje ikke nok. Har jeg forandret meg, er det fordi jeg er eldre, ikke fordi jeg har hatt disse spesielle erfaringene. Opplevelsene skrapte bare overflaten av meg. Jeg har en måte å lukke sjelen på. Slik holdt jeg disse opplevelsene på avstand fra meg. Det som plager meg går nok dypere, og er knyttet til noe annet.

-  Du sa du ikke visste hva din far mente om boka?

-  Han mente det samme som min mor, men jeg vet ikke hva han egentlig mente. Han leste boka bare for et par måneder side. Han har aldri sagt hva han egentlig synes om den.

-  Og hva sa han da?

-  Ingenting. Han sier ikke mye.

-  Så den fjerne faren i din bok likner på din egen?

-  Ja. Veldig.

BOKA ENDER FAKTISK lykkelig, med en Melissa som har truffet den store romantiske kjærligheten, en mann som både ser, respekterer og elsker henne. Hvis den drømmemannen virkelig fantes, hvor i all verden ble det av ham?

-  Han ble slik fordi det var det jeg ville ha til boka. Men det tok slutt.

-  Hvorfor?

-  I virkeligheten var han gift og hadde barn. Virkeligheten er ikke alltid slik vi vil ha den.

OVERSATT: Boka «Hundre tak med hårbørsten før sengetid» oversettes til 26 språk.