Debatt: Bærekraft

Melk og kjøtt som bærebjelke

Jeg har valgt å bli produsent av kjøtt og mjølk - og jeg mener det er det mest bærekraftige jeg kan gjøre.

MELKEPRODUSENT: - Mens venner og studiekamerater sitter i oslogryta og diskuterer FN-rapporter, kjøttkutt og klima, har jeg valgt å bli produsent av nettopp kjøtt og mjølk, skriver bonde Kathrine Kinn - her hjemme på gården i Flatdal i Telemark. Hun er også organisatorisk nestleder i Norsk Bonde- og Småbrukarlag. Foto: Gunleik Mæland
MELKEPRODUSENT: - Mens venner og studiekamerater sitter i oslogryta og diskuterer FN-rapporter, kjøttkutt og klima, har jeg valgt å bli produsent av nettopp kjøtt og mjølk, skriver bonde Kathrine Kinn - her hjemme på gården i Flatdal i Telemark. Hun er også organisatorisk nestleder i Norsk Bonde- og Småbrukarlag. Foto: Gunleik MælandVis mer
Meninger

Da jeg var åtte år var jeg for første gang i et melkefjøs. Jeg var litt redd for de store dyrene, men samtidig fascinert av å se melka som strømmet ut av juret, en runde rundt i rørene rett under taket og ned i tanken. Jeg husker første gangen jeg fikk smake den ferske mjølka. Feit, men ikke god. Jeg var ikke vant til det. Jeg som var oppvokst med lettmelk og Norvegia syntes tankmelka smakte for mye.

Fascinasjonen for melkeproduksjon fulgte meg videre. Tilbake på skolebenken skrev jeg om besøkene i bygda. Jeg skrev om bønder som ikke maktet mer, solgte kvota, sendte bølingen til slakt. Jeg skrev om den eldre generasjonen som sørget over at harde tak ikke overlevde mer enn én generasjon etter dem.

På samme skolebenk lærte jeg at Norge er et land av bygdefolk, men lite om hvordan de levde. Jeg lærte ikke om nødvendigheten av melking, ysting, kinning og primkoking. At til hver gård eller bygd hørte det til en seter. At melk var upraktisk å håndtere fordi vi høstet utmarka som ofte lå langt hjemmefra. Derfor var kunsten å yste og kinne verdifull. Ost var lettere å frakte enn mjølk og hadde lengre holdbarhet. Smør var et betalingsmiddel. Hadde folk kunnet mer om hvordan vi klarte å overleve i dette kalde landet, ville kostholdsrådene i et klimaperspektiv tatt utgangspunkt i det som gror her, i stedet for et unyansert ja eller nei til kjøtt, tenker jeg ofte når kjøttdebatten blusser opp.

Selv har jeg fram til nå alltid bodd i eller nær byen, hatt en periode som vegetarianer, hatt verv i miljøbevegelsen og nesten fullført en mastergrad i sosiologi. Nå har jeg tatt en helomvendig og flytta til en fjellbygd. Jeg har blitt bonde.

For noen uker siden fikk jeg og samboeren min tak i en mjølkekvote. I en tid der forbruket av drikkemelk går ned. Norske forbrukere stiller spørsmål om metanutslipp, båsfjøs, at kua tas fra kalven og kraftfôrbruken. Næringa forsvarer og stadig sterke organisasjoner utfordrer. Så mens venner og studiekamerater sitter i oslogryta og diskuterer FN-rapporter, kjøttkutt og klima, har jeg valgt å bli produsent av nettopp kjøtt og mjølk - og jeg mener det er det mest bærekraftige jeg kan gjøre, samtidig som det har en historisk og kulturell verdi med lange røtter.

Vi satser smått, mener noen. Stort nok, mener vi. Ni melkekyr i et løsdriftsfjøs. Vi skal teste ku og kalv sammen og bygge opp en nedlagt seter. Ingen av oss mener at Rosa, Staslin eller Rosalin er klimaverstinger. De har aldri gravd etter olje med horna sine. Telemarkskyri er helt uskyldige, mener vi. En nøysom rase som klarer seg godt i utmarka med sin lette kropp.

Sammen med menneskene som har levd her i Øvre-Telemark har hun mettet folk mange generasjoner bakover. Her oppe var beitemarkene så frodige at kyr kom fra flatbygdene for å tilbringe sommeren. Hun har produsert de herligste smaker for de som har et smaksgalleri utover Norvegia, som jeg heldigvis har fått. Ystil, saup eller kjernemjølk, smør, surmjølksoster som knåost og pultost, fløte, rømme, brunost, prim og så mye mer. Ku- og geitemelka er overlevelse, tradisjon og kultur her på berget, som i mange andre land.

Mange av mine venner i byen har ikke melk i kjøleskapet. De er ikke som pappa. Han drikker alltid to glass melk til frokost og ett glass melk til middag. På møter i miljøbevegelsen ser jeg med-aktivister hoppe over fatet med setersmøret mitt og heller velge plantebasterte og importerte alternativer på brødskiva. I vår tid er det ikke tvingende nødvendig å overleve på det overskuddet naturen rundt oss gir og forvalte den slik at vi får like mye igjen neste år, eller mer.

Vi kan fint overleve på import. Samtidig som de 100 000 setervollene vi hadde ved inngangen til 1900-tallet gror igjen.

Hvis du tror at jeg vil tilbake til tiden da kyrne ble håndmelka på setra, da tar du feil. Vi er moderne bønder. Vi har No-Fence teknologi slik at kyrne kan bevege seg i landskapet uten fysisk gjerde, GPS-teknologi på sauene, traktor og vi skal selvsagt investere i moderne melkemaskin. Det gammeldagse er at vi skal leve av det som gror her vi bor.

Det er ingen grunn til å juble over én ny seterbruker, for rundt oss på fjellet ramler fjøs, sel og ystebuer ned, råtner og blir til jord. Grana dekker stadig større deler, om ikke hele setervoller der det gjennom generasjoner har blitt produsert mat og mette mennesker. De lokale teknikkene og ferdighetene for å gjøre melka langtidsholdbar forsvinner når den siste budeia i bygda reiser fra gamlehjemmet til de evige grønne stølsvoller. Røttene våre forvitrer og få husker at rapende kyr og melka deres har holdt liv i flere enn det har tatt.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.