Melkesjokolandet?

NORDEN HAR HATT et felles arbeidsmarked siden 1954. Nå setter den forestående utvidelsen av EU/EØS-området den nordiske modellen under press. 1. mai 2004 blir Polen, Litauen, Tsjekkia, sammen med syv andre land nye medlemmer. Det «nye» EU vil ha et potensial for fri flyt av omlag 50 millioner arbeidstakere. Framtidsoptimistene fokuserer på fordelen med mobilitet og arbeidsinnvandring for å møte behov innen bl.a. helse og omsorgssektoren. Pessimistene er bekymret for forflytting av arbeidssøkere fra lavkostland i øst til høykostland i vest, noe de antar vil svekke eksisterende lønns- og arbeidsvilkår.

Ett spørsmål er hvorvidt de nordiske landene vil utvikle felles politikk, og eventuelt kreve overgangsordninger. Et annet spørsmål er hvor stor innvandringen fra land i øst faktisk vil bli?

DET FØRSTE temaet dreier seg i stor grad om muligheter og begrensninger for nasjonal styring over arbeidstakerrettigheter i det enkelte land. I Norge har bl.a. LO varslet krav om overgangsordninger og bruk av allmenngjøring av tariffavtaler. Det sistnevnte innebærer at en tariffavtale gjøres gjeldende for alle bedrifter uavhengig av dens nasjonale tilknytting. Et annet forslag er nasjonal minstelønn, som sikrer at arbeidsgivere ikke kjøper inn utenlandske arbeidstakere til lønn langt under tariff. Uansett reguleringsform, kan kontroll vise seg å bli vanskelig, særlig innen bransjer med lav fagorganisering.

I utgangspunktet fastsetter EU bare en minimumsstandard, bl.a. for å hindre sosial dumping. Men det enkelte medlemsland har beslutningsmyndighet for arbeidslivspolitikken utover dette. Følgelig er det ingenting i veien for at landene utvikler høyere standard enn minimumskravet.

Dertil kommer eventuelle overgangsordninger, med varighet på inntil syv år. De andre nordiske landene signaliserer forskjellige tilpasninger. Finland og Island går trolig for overgangsordinger i minst to år, mens det er betydelig skepsis mot overgangsordninger i Sverige. Hva så med Norge? Noe klart signal har enda ikke kommet, bortsett fra at mulige tiltak vil bli bestemt først etter at de andre nordiske landene har fattet sine beslutninger.

UANSETT synes det klart at Norden ikke vil ha én felles politikk. Utenifra vil dermed det nordiske arbeidsmarkedet ikke framstå som enhetlig, noe det heller ikke gjorde før. Både arbeidslivets organisering og innvandrings- og asylpolitikken varierer mellom de nordiske landene. Det gjør det relevant å snakke om grensenes relative høyde : Hvor attraktivt et land oppfattes, bestemmes ikke av reglene alene, men av hvor strenge bestemmelsene er, sammenliknet med dem som finnes i andre land. Satt på spissen kan annerledeslandet bli oppfattet som adgangslandet dersom Norge blir sett på som stedet med de mest liberale bestemmelsene.

Man må også spørre om hvor effektive eventuelle overgangsordninger vil være. Trolig vil utenlandske selskap kunne vinne anbud i Norge, uten at det hindres av overgangsordninger. Årsaken er at slike oppdrag vil defineres som salg av tjenester, og ikke som fri flyt av arbeidskraft.

HVA MED BEHOVENE for arbeidskraft i framtiden? Demografiske framskrivinger viser at «eldrebølgen» er mer enn et reality-show, det er en realitet i nær framtid. Denne kunnskapen har gjort arbeidsinnvandring til et brennbart tema. Blant spørsmålene er: Hvor stort blir behovet for arbeidskraft i tiden som kommer? Vil innvandrere undergrave eksisterende forhold i arbeidslivet og føre til sosial dumping? Hvorfor «importere» innvandrere når arbeidsløshet allerede er høy? Vil det faktisk være lønnsomt å «importere» innvandrere - de blir jo også gamle, syke og pleietrengende?

Dette er sentrale temaer, men det er et annet spørsmål som burde stilles først: Ønsker folk å komme hit? Framstår Norge som et melkesjokoland for andre enn nordmenn - ingen over og ingen ved siden?

Utfordringene knyttet til utvidelsen av EU var tema for et møte mellom arbeidsministrene i de nordiske landene, de baltiske statene og Polen i september 2003. På møtet ble beregninger over antatt migrasjon presentert. Tallene viser at vi ikke står foran en massiv utflytting fra de nye medlemslandene.

BLANT DEM er det særlig Polen som mange regner med representerer et emigrasjonspotensial. I følge Nordisk ministerråd har landet en ledighet på 17,8 prosent, mens månedslønnen ligger på ca. 5000 svenske kroner. Og allerede i dag arbeider et betydelig antall utenlands. Oversikter viser at 400 000 har lovlig arbeid innen EU-området, mens et forsiktig anslag indikerer at minst like mange arbeider der ulovlig.

Fra polsk side forventes det at mellom 50 000 og 100 000 arbeidstakere vil reise ut. Årsaken til at tallet ikke er høyere, er at de som faktisk ønsker å arbeide utenlands gjør det allerede. Like interessant fra et norsk ståsted, er undersøkelser som viser at de fleste som vil reise, ønsker å dra til Tyskland eller til et engelsktalende land. I framtiden kan altså Norge komme i en ny situasjon, som vi ikke er forberedt på, hvor vi må gjøre oss attraktive. Da kan forhold som høy lønn og gode faglige rettigheter bli avgjørende for om folk faktisk ønsker å komme.

I UTGANGSPUNKTET er det nærliggende å anta at konkurransen vil bli særlig hard for å tiltrekke seg grupper med høy kompetanse. Når det gjelder å få søkere til mer manuelt arbeid, er det i utgangspunktet grunn til å tro at Norge vil være interessant også i framtiden. For mange polakker har det lenge vært attraktivt å få manuelt arbeid i Norge på grunn av relativt høye lønninger sammenliknet med dem de kan få i Polen. Hver sommer kommer det f.eks. en betydelig gruppe for å plukke jordbær. I tillegg kommer hva man kan kalle for arbeidsturister, som ulovlig tilbyr forskjellige typer av håndverkstjenester. Mange av dem bor i egne biler, og tilbyr sin arbeidskraft fra parkeringsplasser i utkanten av de store byene.

Om det da blir lettere å søke arbeid på lovlig vis, vil trolig antall søkere til manuelt arbeid øke, i hvert fall på kort sikt. Den polske arbeidsministeren, Jerzy Hausner, peker på en mulig annen utvikling, når han sammenlikner situasjonen med den som oppstod da Spania og Portugal ble medlem av EU i 1986: «Det som skjedde var at både Spania og Portugal fikk en tilbakevandring av dem som hadde utvandret tidligere, siden levestandarden gikk opp og nye arbeidsplasser ble skapt som følge av EU-utvidelsen» (Nordisk ministerråd 2003).

ARBEIDSMINISTEREN framhever dermed en svært viktig prosess, nemlig at EU-utvidelsen over tid vil endre premissene for migrasjon både i de eksisterende EU-landene, men også i de nye medlemslandene. Utviklingen er en tosidig prosess. Heving av levestandarden i de nye medlemslandene vil kunne forhindre sosial dumping på sikt. For å være et attraktivt immigrasjonsland, må forholdene være betydelig bedre enn i emigrasjonslandene. Og dersom forholdene i hjemlandet forbedres, vil det heller ikke være like lett å bruke arbeidstakere fra nye land til å underby eksisterende lønns- og arbeidsvilkår.