TEATER: Da jeg intervjuet journalist og forfatter Finn Tokvam for to år siden, satt han hjemme hos seg selv under et skulende portrett av Per Sivle og leste høyt og begeistret fra en bok av Ragnar Hovland. Inspirasjonen fra begge sognekjempene er tydelig i «Tyl», romanen Tokvam og journalistkollega Halvor Folgerø skrev i 2007, og som nå er dramatisert av Sogn og Fjordane Teater og sendt på turné over store deler av Vestlandet.

Heimføing I sitt motiv er «Tyl» en enkel fortelling om den engstelige heimføingen Ove som må komme ut av skallet for å beholde drømmedama og kanskje våge å flytte inn til byen. Men muntertristessen utmerker seg gjennom formen, som er preget av et lakonisk språk, en lek med referanser og korte, endefremme setninger fulle av hverdagsabsurditet.

Unaturlig Mye av lekenheten er ivaretatt i teaterversjonen, som i går ble hilst varmt velkommen i Bergen av et publikum som lo høyt av alle referansene til Vangsgutane. Den smarte og anvendelige scenografien består av respatexpaneler som det formelig lukter svart kaffe av, samt bilder av en bunadsromantisk vestlandsbygd, komplett med monstermast. Men det skurrer i dramatiseringen. Deler av Oves (Cato Jensen) indre monologer er gjort om til direkte tale uten at det klinger helt naturlig. Mer nerveluggende er det at regissør Arvid Ones, som så mange regissører nåtildags, har et ubekjempelig behov for å flette inn noen ett hundre prosent umotiverte sangnumre. Spillet blir flere steder for brautende, og når iblant nesten et «Alle elsker Raymond»-nivå: Den blyge vestlandsironien ville vært bedre tjent med en mer behersket fremføring.