HEDRER SOLDATENE, FEIRER IKKE KRIG: «Det virker som man misforstår med vilje: At man antar at vi feirer Stortingets vedtak om å delta i krig. Det vi faktisk gjør er å hedre de som risikerer livet ved å reise dit demokratiet  sender dem», skriver Julie Sandness.  Foto: Håkon Eikesdal
HEDRER SOLDATENE, FEIRER IKKE KRIG: «Det virker som man misforstår med vilje: At man antar at vi feirer Stortingets vedtak om å delta i krig. Det vi faktisk gjør er å hedre de som risikerer livet ved å reise dit demokratiet sender dem», skriver Julie Sandness. Foto: Håkon EikesdalVis mer

Mellom barken og veden

Det tok 66 år før regjeringen anerkjente norske veteraners innsats i internasjonale operasjoner. Den 8.mai brukes veteraner i et politisk spill for å fremme avsky mot Norges sikkerhetspolitikk.

Meninger

Veterandagen er lagt på 8. mai, også kjent som frigjøringsdagen. Man kan forstå misnøyen, for de som vil ha frigjøringsdagen for seg selv. Problemet er argumentasjonen som brukes. Den gir et inntrykk av at det er ett fett hvilken dag veterandagen blir lagt på — for uansett vil en dag man hedrer veteranene være en dag man hedrer angrepskrig og okkupasjon. Aktøren bak aksjonen er Norges Fredsråd/Fredslag. 

De har fått flere fra venstresiden av politikken til å uttale seg, samt andre samfunnsaktører. Hovedargumentet som går igjen er at dagen militariseres. Andre poeng er: «Angrepskrig», «hylle norsk okkupasjon», «lidelser soldatene har påført befolkningen». Man forstår hva de vil frem til. Som et eksempel uttaler Bjørnar Moxnes på Norges fredsråds kampanjesider: «Forsvaret og regjeringa misbruker alt 8. mai står for når de nå hyller norsk krigsinnsats i Afghanistan og Libya. Okkupasjon er det stikk motsatte av frigjøring.» 

Det at man fokuserer på den politiske situasjonen og omstendighetene hos befolkningen i Afghanistan og Libya er viktig. Men det å huske menneskene i landene vi har hatt internasjonale operasjoner i betyr ikke at vi må glemme de menneskene som har kommet hjem til Norge. For det er det frigjørings— og veterandagen handler om. 8. mai skriver Hedda Langemyr følgende i Dagbladet: «Regjeringens sammenslåing av to fundamentalt forskjellige dager sniklegitimerer angrepskriger.»

Artikkelen fortsetter under annonsen

Problemet er at Fredsrådet beskylder regjeringen for å militarisere frigjøringsdagen, når de selv politiserer det som skal handle om mennesker. Når en nasjonalforsamling i et demokratisk land bestemmer å sende soldater ut for å risikere livet, hvem har da rett til å kritisere soldatene? Man skulle tro at man hadde annet å bruke ressursene på enn å svartmale veteranene for å fremme sin egen politiske agenda. Om ikke annet, så har sammenslåingen av frigjørings- og veterandagen bidratt til et fornyet og sterkere fokus på frigjøringen, og har på nytt løftet frem våre veteraner fra andre verdenskrig.  

Først i 2011 ble det satt fokus på å hedre de som velger å ta på seg ansvaret det innebærer å være soldat. Den norske stat har ofte blitt kritisert for å ikke anerkjenne soldatene de har sendt utenlands. Bakgrunnen til utenlandstjenesten og den politiske debatten kan vi ta på andre arenaer, for den er like viktig som det å ha en veterandag.  

Problemet er at det virker som man misforstår med vilje: At man antar at vi feirer Stortingets vedtak om å delta i krig. Det vi faktisk gjør er å hedre de som risikerer livet ved å reise dit demokratiet sender dem. Veterandagen og frigjøringsdagen gir Norge som nasjon anledning til å vise takknemlighet til dem som har vært villige til å ofre alt for Norge hjemme og ute, nå og tidligere, for de verdiene vi som nasjon forsvarer. Videre må det pekes på at signalet som sendes av disse kritikerne er skremmende. Det er et signal om at norske soldater ikke fortjener anerkjennelse. Med dette sender man klare antydninger til en «oss og dem»-mentalitet.  Som om de som reiser ut i uniform er slemme, mens de gode sitter igjen og kritiserer dem.  

Faktisk er mange av de som reiser ut selv kritiske til den politiske argumentasjonen som fremmes for bruk av militær makt. Det er derfor viktig at vi ikke skaper et skille som gjør at soldaten blir fremmedgjort av signaler om at bevegelsen ikke støtter ham eller henne som menneske og soldat. Hvis man er uenig med det norske bidraget i Afghanistan og Libya, skulle man tro at det var i egeninteresse å skape relasjoner med soldatene, for de sitter med den faktiske erfaringen av krig.    

Et av prinsippene bak en statsdannelse er at man har et forsvar. Da er det en god idé at man ser på hverandre som mennesker. Det handler ikke om å hovere og akseptere norsk krigsinnsats, det handler om å sette pris på mennesker som risikerer alt. Hjemme sitter familier, kolleger og venner. Det er mange som blir berørt.  

Innsatsen i utlandet er mye mer komplisert enn det som beskrives som angrepskriger fra fredsbevegelsen. Etter andre verdenskrig har over 100 000 nordmenn tjenestegjort i nesten hundre ulike internasjonale operasjoner i over 40 land i fire verdensdeler. Det er mange gode opplevelser, men også mange tøffe. Veteraner blir brikker i et spill som blir unyansert.  

Har kritikerne lest historiene til de som får medalje den 8. mai? Har man lest hvordan Ronny Kristoffersen ble skutt i det han forsvarte en afghansk landsby fra plyndrere? Eller hvordan Emil Kåre Brændeland som 21-årig sanitetssoldat evakuerte over 300 mennesker i Gorazde i Bosnia for over 20 år siden? Det å sitte i Norge og kritisere veterandagen på denne måten oppleves som feigt. Det å få det til å fremstå som er stort komplott for å glorifisere norsk innsats i utlandet er bare feil.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook