Mellom Donald og Dostojevskij

Summen av det smale blir det brede. Et vidt kulturlandskap er nøkkelen til dannelse i vår tid. I pendlingen mellom underground og overground finner det moderne mennesket sin plass i dette terrenget.

Gjør et eksperiment. Gå på kino og se «Star Wars», men ha den greske forfatteren Homer i tankene. Som i «Odysseen» handler det om dramatiske reiser, hat og kjærlighet, mot i kamp, menneskelige ambisjoner, offer og overnaturlige makters mystiske påvirkning av mennesket. «Star Wars» presenterer urgamle temaer i moderne fortellerform.

Hvorfor gjøre denne kulturelle øvelsen? For å oppleve båndene mellom ytterkantene i finkultur og populærkultur. Begreper som i vår tid er gått ut på dato.

De er blitt mosegrodde fordi man i dag beveger seg fritt rundt i et vidt kulturlandskap. Vi vokser ikke av oss popmusikken. Det er få som legger rock'n'roll bak seg for å gå modne inn i operaen. Ifølge Statistisk sentralbyrås kulturbruksanalyse appellerer opera vel så mye til aldersgruppen 16 til 24 år. På samme måte er det ikke lenge før aldersheimene vil dundre høylytt av Pink Floyd og Rolling Stones.

Mange av oss føler oss familiære med både Dostojevskij og Donald. Et slikt tverrforbruk av kultur er ikke nytt, men er tydeligere enn noen gang. I sin bok «Loven vest for Pecos» om populærkulturen og kulturindustrien, redegjør Kjartan Fløgstad for Ludwig Wittgensteins hang til detektivmagasiner. Til sin biograf skriver den tyske filosofen: «Det blir fint å få krimblader frå deg. Det er forferdelig mangel på dei nå. Ånda mi kjennest underernært. Dei er rike på vitaminar og kaloriar.»

Fløgstad skrev dette for 18 år siden. Hans poeng med «Loven vest for Pecos» var å vise at skillet mellom «høy» og «lav» kultur er betydelig mindre enn man vanligvis forestiller seg. «Det er i alle høve ein understraum til dei store tradisjonane i europeisk kultur, der det høge og det låge, det sublime og det vulgære, det heilage og det profane, det banale og det skarpsindige, har vore nært og inderleg knytt saman,» skriver Fløgstad.

En utbredt angst overfor å anerkjenne «det låge, det vulgære, det profane og det banale» har vært redselen for mytteri. At de populærkulturelle uttrykksformene skulle ta makta. At de klassiske formene skulle bli jaget vekk av kommersiell massekultur. En reell frykt, med god grunn. Men tross alle odds lever også de klassiske formene i beste velgående. Skjønnlitteratur, klassisk musikk, opera - ingen av dem ligger på sotteseng. I dag knytter frykten seg nok mest til skjebnen for de eksperimentelle, nyskapende og kanskje utilgjengelige uttrykkene. Vil de overleve et samliv med pop og filmstjerner? Ikke hvis elementer skal settes opp mot hverandre. Men i et samliv er poenget å leve side om side og akseptere hverandres behov for plass og rom. Kvalitetskriteriet gjelder like uinnskrenket, og det er ikke nødvendig å henfalle til en slapp kulturrelativisme hvor alt er like viktig.

Ved siden av kvinnefrigjøringen er underholdningsindustrien en av de store revolusjonene i dette århundret, med populærmusikken og filmen som de viktigste formene. Forfatteren Norman F. Cantor hevder i sin bok «The American Century» at dette hundreåret kan analyseres gjennom film alene. Han trekker f.eks. fram James Dean og «Rebel Without a Cause» som helt sentral for å forstå ungdomsopprøret på femtitallet, mens «A Clockwork Orange» og «Pulp Fiction» er tunge av postmoderne symbolikk.

Politikken har mistet mye av sin evne til å gi innsikt i samtida. I dag leter vi heller i kulturliv, i underholdning eller i trender for å fatte hva som foregår. I moderniseringen av begrepet dannelse, fra Unge Høyre-kurs i skikk og bruk til avansert bruk av kunnskap og referanser, er det vide kulturlandskap helt avgjørende. Opprinnelig var dannelse, i antikk forstand, en evne til å beherske mange felter av tilværelsen. Å kunne sin retorikk og sin poesi, ha kunnskap og å kunne tale, men også fysiske ferdigheter som å kaste diskos. På samme måte består dagens dannelse i å beherske en hel skala av samfunnsforhold, kulturuttrykk og et mylder av symboler.

Et interessant spørsmål i den sammenheng er: Hva er kulturradikalisme i vår tid? Det er en vanskelig utfordring. Alt var mye lettere den gang det fantes en solid besteborgerlig mur å hamre mot. I dag er kulturradikalisme mest av alt en spørrende holdning og en åpenhet for det nye. Men jeg vil også våge den paradoksale påstanden at dannelse i dag er en del av kulturradikalismen. Å bekjenne seg til nødvendigheten av bred kulturell innsikt for å forstå sin egen tid.

En slik innsikt er at det grenseoverskridende er kommet for å bli. Kulturuttrykk blander seg med hverandre, og de gamle båsene står definitivt for fall. Et spennende eksempel er Arild Linnebergs «Røff guide til Adornos estetiske teori». Her bruker han reiseguideformen fra «The Rough Guide»-serien til å fortelle om Theodor W. Adornos kunstfilosofi. Her fins det tips om mat, vin og restauranter i filosofens fotspor og analyser av kunstens kommunikasjon og kommunikasjonens kunst.

Aller hetest i New York denne høsten er hipphopperen Paul Miller. Under artistnavnet DJ Spooky blander han all slags lyd. Elvis og Dvorak, sirener og buddhistiske kor. «Jeg går fram og tilbake mellom underground og overground, mellom popkultur og den akademiske verden,» sier han til Dagens Nyheter.

Donald Duck er et noe mer entydig symbol. Han er en veteran i norsk kulturliv. I fjor feiret Donald 50-årsjubileum. Men under denne feiringen kom det fram at verdens mest berømte and ikke alltid har vært helt ukontroversiell. I 1957 ble historien «Melken skal fram» refusert. Årsaken var, ifølge Aftenposten, at Donald i et sadistisk øyeblikk heller yoghurt nedover ryggen på en vemmelig kunde.

På den annen side har heller ikke Fjodor Dostojevskij gått fri for de moderne kulturuttrykk. Peter Normann Waage skriver fra St. Petersburg om den «autentiske» trappegangen opp til Raskolnikovs beskjedne krypinn, stedet hvor han planla sitt fatale mord på pantelånersken. Der står det med moderne graffiti: «Rodja, jeg vet om enda en ekkel gammel dame.»