Mellom film og roman

Her er et ekte filmtrick; å presentere en film uten levende bilder.

BOK: «Denne historien lar seg neppe filme. På grunn av hvor den foregår», skriver Anja Breien om en historie hun har fått overlevert. Historien utkommer som bok i disse dager, og mer enn noe annet slår det meg hvor filmatisk Anja Breien likevel presenterer den.«Kaniaw» er tittelen. Det betyr «kildevann» på en kurdisk dialekt og er navnet til en ung, kurdisk kvinne som er oppvokst i Norge. Hun reiser tilbake til sitt hjemland, med bleket hår, blå kontaktlinser og et falskt pass pålydende Maria Andersen. Hun er på et ikke ufarlig oppdrag.

Voiceover

Anja Breien er jeg-fortelleren i boka; det er som om hun opererer med voiceover og bryter inn med jevne mellomrom i Kaniaws historie som fortelles i tredjeperson. Breiens jeg er på filmfestival i Damaskus og går seg bort i souk\'enes labyrintiske gater da hun plutselig blir tilsnakket på norsk. Det er en ung kvinne som har behov for å fortelle noe før hun vender tilbake til Norge, og hun har en eksponert 40-bilders APS-film som hun gir fra seg. Det er gått noen år før Anja Breien gjengir Kaniaws historie «omtrent som om den var en film». Det er ikke det at boka framstår som et tradisjonelt filmmanus, men man merker Breiens regissørblikk gjennomgående. Fortellingen har en dramaturgi som er filmens; den fenger lett og er detaljert på enkelte felt, mens den klipper raskt fra scene til scene. Det slår meg under lesningen at romanforfattere har noe å lære av filmens bildefortellere; jeg har tidligere sett det i Vibeke Løkkebergs romaner, og her er det enda tydeligere. «Klippingen» mellom korte sekvenser driver historien effektivt framover. Og her går det ikke på bekostning av følelsesdybden i Kaiaws indre og ytre reise.

Panorama

Boka er utstyrt med Kaniaws bilder fra hennes 14 dager lange reise via Syria til irakisk Kurdistan. Stillbildene er ikke tradisjonelle turistfotografier. De er mer filmatiske panoramabilder, de fleste uten closeups av mennesker. Fjell, landsbyer, ruinbyer, veier med tankbiler i kø, en og annen saueflokk fotografert i ekstrem vidvinkel. De er små i formatet, ofte med flere vinkler av samme motiv på samme side. Det føles hele tida som om Anja Breien filmer med ord og stillbilder. I denne sammenhengen er det ganske effektivt.Ett av bildene tilhører ikke Anja Breien/Kaniaw. Det dreier seg om et kjent motiv, tatt av en tyrkisk fotograf, av en far som har kastet seg over og forsøkt å beskytte sitt barn. Begge er døde. Det er fra gassangrepet på den kurdisk byen Halabja. Det er dette Kaniaws historie handler om; de som har flyktet fra Kurdistan, de som er blitt tilbake og konsekvensene av disse valgene. En kurdiskfødt jente som er blitt «norsk» bærer på en bagasje som kan fortone seg temmelig uhåndterlig. Her er det fortalt på en måte som viser det landskapet man har forlatt, nesten som på film.