Mellom geni og galskap

I det øyeblikk galskapen tok overhånd, avgikk geniet ved døden, slår Øystein Rottem fast etter å ha lest Anders Hegers bok «Mykle. Et diktet liv». Hegers stil gjør lesningen til en fryd, skriver Rottem.

Han er født samme år som «Sangen om den røde rubin» kom ut, forleggeren og skribenten Anders Heger, som i dag sender ut sin voluminøse Mykle-biografi. For ung altså til selv å ha blitt rammet på kropp og sinn av det jordskjelv som ble utløst i oss som den gang nærmet oss puberteten, i en tid så puritansk at vi knapt hadde sett et nakent menneske, verken på bilder eller, for ikke å tale om, i virkeligheten, før vi godt og vel hadde stått for presten. For ung, men likevel gammel nok til å ha opplevd noe av det samme (skal vi tro ham på hans ord), selv om han vokste opp i en tid som var mindre forløyet og seksualforskrekket, bl.a. takket være Mykle.

Sin tidlige beundring for Mykles verk legger han ikke skjul på, og han har bevart den, selv om nye dimensjoner er kommet til, medaljens bakside, omkostningene, den pris som mange måtte betale, inklusive Mykle selv, for de litterære opplevelser han har gitt oss. Disse omkostningene trenger stadig mer i forgrunnen. Har denne biografien et overordnet tema, så er det dette: Hvor langt kan en dikter gå når det gjelder å bruke seg selv og andre virkelige personer som modeller, når skildringen er så nærgående at det i en faktisk beretning ville ha vært en personvernsak? Heger mer enn antyder at prosessen mot «Sangen...» fikk en slagside fordi den i stedet ble en kamp om dikterisk frihet, uten at han dermed setter spørsmålstegn ved utgivelsen av romanen som sådan.

For Heger er det ikke et spørsmål om jus, men om moral, og på denne vektskål synker Mykle dypt. Kanskje ikke den «unge» og sinnsfriske Mykle - ham kan nok Heger tilgi - men etter hvert som Mykle kaster alle hemninger, da møter vi en stadig mer betenkt biograf. I sin gjennomgang av den enorme haugen av papirer Mykle etterlot seg, i sine mange samtaler med familien og andre som kjente forfatteren, ja, i alt det materialet som han har sporet opp omkring dennes liv, har Mykle-beundreren Heger fått seg, om ikke så mange sjokk (nok opplysninger er allerede tilflytt offentligheten til at han på forhånd kunne ane hvor landet lå), men i alle fall en rekke skudd for baugen, ja, selv den mest hardbarkede kyniker kunne bli moralsk forarget av mindre.

Men Heger har maktet å holde balansen i denne spissrotgangen mellom litterær storhet og privat snusk, og dette er desto mer imponerende fordi det i tilfellet Mykle ikke lar seg opprette et skille mellom forfatteren og privatpersonen. For Mykle gjelder det i usedvanlig høy grad at han skrev sitt liv.

Vi visste det før, men Heger dokumenterer det nærmest punkt for punkt. Likevel kan han hevde, og det med en viss rett, at ingen har løyet så mye om Mykle som Mykle selv. Men han var ikke mytoman, slik Sandemose var, han var en megaloman egosentriker, og det i en slik grad at man knapt kan forestille seg at en slik egosentriker har betrådt norsk jord før man har lest Hegers beretning om ham. Når han løy, så løy han med vitende og vilje, eller i god tro - når han med sitt «jeg» satte autentisitetens pant på sine tekster. For Mykle var det sannhet, den subjektivitetens sannhet som Kierkegaard taler om.

Heger inntar ingen radikale standpunkter, han egger ikke til vesentlige motsigelser. Han er en moderasjonens mann, som har latt seg fascinere, i likhet med så mange andre av oss middelveisfarere, av et menneske for hvem denne middelvei var det vederstyggeligste av alt. Han konfronterer oss med noen moralske dilemmaer omkring kunst og diktning som ikke er så enkle å løse.

I et intervju spurte Heger forleden om det kanskje hadde vært best om bøkene aldri var skrevet. Han gir ikke noe svar, men jeg tror ikke han mener det. Hadde han svart bekreftende, ville det da også ha rammet ham selv. For Heger går tett inn både på mannen og hans nærmeste omgivelser. Han nevner ved navns nevnelse dem som har stått Mykle nærmest, det vil også si dem som har stått modell til hans fiktive personer. Ikke alle, men de viktigste, og det tror jeg han har gjort klokt i. Det var ikke nødvendig å virvle opp alt støv, og det er fortsatt mye sårhet igjen. Han har tatt med det som har vært «kunstnerisk nødvendig» for å framføre det bildet han har ønsket å gi.

Kanskje kunne man ha ønsket at Heger gikk nærmere inn på de første 25 årene av Mykles liv - barndommen og ungdomsårene i Trondheim, året som handelsskolelærer nordpå, da han rakk å besvangre to kvinner med bare noen få måneders mellomrom, og kanskje især studenttida i Bergen, som Heger farer over med harelabb. Men til Hegers forsvar kan det jo sies at den biograferte selv har beskrevet det - med mindre omskrivninger. Forholdet til moren, faren, lillebroren, de få mannlige vennene som han beundret så sterkt, kvinnene - Gunhild, Siv, Embla..., Mykle har selv endevendt det.

Nøkkelen til forståelsen av hans personlighet ligger i barndomshjemmet med den fjerne, innadvendte faren, den overomsorgsfulle moren, de mange årene sykdom tvang ham til å holde seg innendørs. Selv blir Mykle aldri ferdig med dette. Her finner vi kilden til hans Casanova-kompleks, hans narsissisme, hans allmaktsfølelse, hans nevroser og dype skamfølelse. Som voksen likner han en mann som verken har kommet helskinnet gjennom det anale, det orale eller det genitale stadium, og som sådan må han vel anses som et psykoanalytisk vidunderbarn.

Men Heger er ikke psykolog av profesjon, og han er forsiktig med å trekke bastante konklusjoner. Når han spekulerer i motiver, kommer han da også av og til litt skjevt ut. Et eksempel på dette er spekulasjonene omkring hvorfor Mykle høyst frivillig gikk i nazistenes tjeneste sommeren 1940 - en av de «sensasjonelle» opplysningene i boka som allerede er lekket ut. Det likner en gåte, og de motivene Heger antyder, likner mer begrunnelser for at han ble sittende i stillingen som tolk (beundring for en av de tyske offiserene f.eks.), enn for at han søkte om den.

Man kunne kanskje ha ønsket at Heger gikk grundigere inn på Mykles bøker, selv om det han skriver, er godt nok. Like fullt sitter man igjen med en følelse av at vi ikke riktig har fått svar på hvorfor biografen mener at Mykle er en stor forfatter. Til sammen gir dette boka en viss skjevhet. Hvis man skulle ha noen viktige innvendinger mot denne formidable biografien, så måtte det være dette. Bortimot 200 sider av framstillingen er nemlig viet de mange årene Mykle beveget seg i nærheten av og oftest over i den rene galskap. Disse sidene likner mest av alt en rapport fra en gal manns skriveverksted, en sykejournal, der Heger har hatt mer enn nok materiale å ta av.

Som alle vet, fortsatte Mykle å skrive som en gal helt fram til sin død - især brev, som alene i kraft av sitt volum vitner om den megalomani han led av. En søknad til kirkeministeren om å få bekle den ledige stillingen som biskop i Borg etter Per Lønning, er på 222 sider. Et jubileumsbrev til et kor i Bergen svulmer opp til 1300 sider. Han koker over av de mest bisarre påfunn - alt dreier seg om hans eget sjele- eller underliv, hans Messias-forestillinger, han vil fryse ned sitt eget legeme, han vil lage et Mykle-museum, han anser sin egen oppsvulmede tå som viktigere enn oljekrisen. Eksemplene er legio.

Mykle er verdens sentrum, de siste årene en eneste lang egotripp, han er His Majesty the Baby, i egen høye og aldrende person. Og det er med skrekkblandet fascinasjon biografen beretter om dette. Det er som om han hele tida spør seg selv: Går dette an?

Gir Heger oss et nytt bilde av Mykle? Nei, egentlig ikke, men han tilføyer en utrolig masse streker, som utfyller det bildet som tidligere bøker har gitt. Og et mer påtrengende spørsmål: Tvinger denne biografien oss til å revidere vår oppfatning av hans verk? Svaret er atter nei. Grensene mellom galskap og geni er smale, men de er der. Mykle er et eksempel på dette. I det øyeblikk galskapen tok overhånd, avgikk geniet ved døden og gjenoppsto bare i korte øyeblikk og spredte tekster. De siste to hundre sidene av Hegers biografi ville ha vært trist lesning hadde det ikke vært det skjær av grandios, til tider ufrivillig, humor og guddommelig galskap som hviler over Mykles siste 30 år, og ikke minst fordi biografen makter å la denne galskap gjenoppstå i en skrift der intelligente observasjoner, en lett ironi og småspydige understatements gjør lesningen til en fryd. Vel blåst, Anders, du har innfridd de store forventningene vi har stilt til deg - og mer til.