Mellom gode og onde monstre

Brutal politisk realisme blandet med eventyrlig fantasy.

FILM: De virkelig spennende fortellerne i filmkunsten akkurat nå viser seg å være meksikanske. Mens Alejandro Gonzalez Iñárritus «Babel» og Alfonso Cuarons «Menneskenes barn» fortsatt kan oppleves på norske kinoer, kommer Guillermo del Toros «Pans labyrint» og forsterker inntrykket.

Det er viljen til å fortelle gode eventyr i en sosial eller politisk kontekst som kjennetegner disse filmskaperne. «Pans labyrint» bruker fantastiske monstre, flygende feer og kjempefrosker mot et bakteppe av mer realistiske monstre, dvs. fascistiske offiserer i Franco-styrkene i etterkant av den spanske borgerkrigen.

Tematisk slekter den nye filmen på «Djevelens ryggrad» fra 2001 som hadde spøkelser og Franco-fascister på agendaen. Budskapet i de to filmene er ganske utvetydig; målt opp mot virkelige menneskers ondskap blir eventyrmonstres farlige tendenser bare barnemat.

Gerilja

«Pans labyrint» foregår i Spania i 1944, etter at Francos styrker har nedkjempet den spanske republikken, og Franco-motstanderne er henvist til å operere fra hemmelige leire i skoger og fjell. Kaptein Vidal (Sergi López) leder en avsidesliggende militærforlegning som fortsatt nedkjemper republikanske geriljasoldater. Han er en brutal macho som forsøker å leve opp til sin falne fars militære æreskodeks, og han torturerer og skyter lokale bønder rutinemessig.

Til leieren kommer hans nye kone som er gravid, fordi kapteinen vil at hans sønn skal fødes i menns nærvær. Men kona, som er enke, har et barn fra før, 11-årige Ofélia (Ivana Baquero). Ofélia finner en fluktrute fra stefarens grusomme regime. I skogen oppdager hun en labyrint. Der møter hun Pan som forteller at hun egentlig er en underjordisk prinsesse. I klassisk eventyrtradisjon blir hun satt på tre prøver som hun må løse før fullmåne.

Goya

Det eventyruniverset som er skapt av del Toro og hans designere er inspirert av både moderne fantasy-filmer og bildene til den spanske maleren Goya. Blant de mørke figurene finnes faunen med bukkehorn, en gigantisk padde og et blekt, ansiktsløst vesen som har øynene plassert i håndflatene. Men ingen av disse skrekkfigurene matcher den overhengende trusselen fra Ofélias stefar.

Mellom gode og onde monstre

Kampen mellom det gode og det onde er det sentrale temaet, og det mest fascinerende er hvordan filmen hopper selvfølgelig fram og tilbake mellom det realistiske og det overnaturlige uten at det føles anstrengt.