Mellom helvete og paradis

Går vi mot en global miljøkrise med økende ubalanse mellom jordens bæreevne og menneskenes ressursbruk? Eller mot lysere tider hvor vi ved økende rikdom og sterkere kontroll over naturen overvinner ressursmangel og skaper et stadig bedre fysisk miljø?

Vi sløser bort ikke fornybare ressurser, skitner til ferskvannet, hogger ned skogen, utrydder arter og utpiner jorda. Eller gjør vi ikke det? Flere tiår med intens miljødebatt har ikke brakt oss omforente svar på slike grunnleggende spørsmål, men svar som peker i stikk motsatt retning. Dette blir klart illustrert i to nordiske bøker utgitt det siste året:

I «Demokratiet og miljøkrisen» (Universitetsforlaget, 1999) slutter Thomas Chr. Wyller seg til miljøpessimistene og reiser spørsmålet om et økodiktatur er vår eneste redning. I «Verdens sande tilstand» (Centrum, 1998) tar Bjørn Lomborg et kraftig oppgjør med dommedagsprofetiene.

I Wyllers bok beskrives en jordklode i fundamental ubalanse mellom menneske og natur: Ørknene brer seg i Afrika, norske fiskevann forsures, skogsdød rammer Tyskland og regnskogen raseres i Brasil. Vi er ikke alle like utsatt for hver av disse problemene; det er «den globale sum-effekt» Wyller setter i fokus. Vi kan komme til å oppleve omfattende, dramatiske og uhyggelige virkninger av menneskehetens skadelige tukling med naturen. Det kan bli kamp om ressursene, med revolusjoner og kriger som utfall - ja, endog verdenskriger.

Industrialiseringen er roten til problemet. Å sette fokus på kapitalisme eller sosialisme er et blindspor. Fordelingsproblemene kan heller ikke være avgjørende. Det er det totale forbruket som teller for Wyller.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Wyllers hovedærend er å undersøke om disse problemene kan løses innenfor vårt demokratiske politiske system. Han ønsker en økologisk revolusjon og tviler på om vi kan vente på en langsom revolusjon med reformistiske midler. Klodens fortsatte eksistens er den høyeste av alle verdier. Hvis økodiktatur er den eneste måten å oppnå dette målet, kan en vanskelig opponere mot det. Om demokratiet (som Wyller ellers er positiv til) kan klare en snuoperasjon, er et åpent spørsmål - og med det spørsmålet slutter boka til Wyller.

Lomborg slutter seg til dem som hevder at frykten for en allmenn ressurskrise er like feilslått i dag som da Thomas Malthus for to hundre år siden spådde en kommende matvarekrise. Som ung miljøaktivist hadde Lomborg opprinnelig store problemer med optimistenes argumentasjon. Etter hvert som han sjekket kilder og data, måtte han punkt for punkt gi dem rett.

En serie kronikker i Politiken forårsaket en enorm debatt i Danmark. Så ble det bok, og rabalderet stilnet ikke. Mellomfolkeligt Samvirke og Det Økologiske Råd har gitt ut en hel «motbok» der 19 danske fagfolk og miljødebattanter gir uttrykk for ulik grad av uenighet med Lomborg («Fremtidens pris», 1999).

Lomborg har i sin tur svart med «Godhedens pris», (185 s., er tilgjengelig på nettet på http://www.au.ps.dk/vip/lomborg/fp/svar.htm), der han retter noen feil og nyanserer bildet på noen punkter. Men han holder på sin hovedtese:

Når det gjelder velferd og miljø, går verden framover, ikke bakover. «Motboka» er ujevn, og det setter også sitt preg på Lomborgs tilsvar. Her holder jeg meg i hovedsak til Lomborgs første bok.

«Verdens sande tilstand» er en systematisk gjennomgang av den velkjente tankegangen om at kombinasjonen av økt befolkningsvekst og økt rikdom gir et galopperende forbruk som før eller siden må føre til at ressursene blir tømt. Sterk befolkningsvekst er noe som først og fremst kjennetegner land i en periode etter at barnedødeligheten er redusert og før fruktbarheten har fulgt etter. I de rikeste landene har fruktbarheten sunket til et nivå hvor befolkningen knapt reproduserer seg. Om dette fortsetter, vil folketallet i løpet av noen tiår stabilisere seg og deretter synke. Disse prosessene gjenfinnes nå i mange land i den tredje verden. Lomborg antar på grunnlag av en FN-prognose at folketallet på jorda kommer til å stabilisere seg på 11 milliarder i år 2200, noe vi godt kan leve med.

Når vi etter 50 år med rask befolkningsvekst ikke er plaget av større global ressursknapphet enn tidligere, skyldes det i hovedsak vår teknologiske framgang.

Vi bruker ressurser som vi ikke kunne nyttiggjøre oss tidligere, erstatter gamle råvarer med nye og resirkulerer når prisene gjør det lønnsomt. Råvareprisene viser en allment fallende tendens på lang sikt. Hadde godene blitt knappere, burde prisene ha steget. Også matvarene blir billigere på verdensbasis, trass i regelmessige spådommer om det motsatte.

Vår industrialisering og urbanisering førte med seg en omfattende forurensning av luft, jord og vann. I rike land er disse problemene nå sterkt på retur. Ny teknologi setter oss i stand til å fjerne skadelige avfallsstoffer fra utslippene. Og når vi blir rikere, prioriterer vi et trivelig og sunt miljø like høyt som det daglige brød.

Lomborg lukker ikke øyene for miljøproblemene, spesielt i den tredje verden. Men han tolker dem i hovedsak som fattigdomsproblemer. Når u-landene blir rikere, vil de også få råd til å skaffe sine borgere et anstendig liv og ta vare på miljøet. Industrialisering i den tredje verden vil en tid gi økende miljøproblemer, men etter hvert vil utviklingen gå i en gunstigere retning som hos oss. Siden land i den tredje verden i noen grad kan bruke vår mer miljøvennlige teknologi, trenger de ikke reprodusere alle våre feil.

Med utgangspunkt i Lomborgs syn, er det lettere å se positivt på demokratiets rolle i miljøkampen. Når mange forholdsvis velstående land fortsatt har store miljøproblemer, skyldes det nettopp at manglende folkestyre hindrer framveksten av et korrektiv til myndigheter som ensidig prioriterer industrivekst.

Lomborg er inspirert av amerikanske miljøoptimister og har funnet mange av sine kilder hos dem. Men han har også hentet fram ny informasjon fra et bredt tilfang av vitenskapelig litteratur og offentlige dokumenter og krydret framstillingen med mange danske og europeiske tall, f.eks. for luftforurensning i byene. Med 1477 fotnoter og vel 18 sider tettpakket med litteraturreferanser gjør Lomborg det lett for en energisk leser å følge hans spor, og eventuelt finne ut hvor man er uenig.

Wyller gjør på sin side ikke noe forsøk på å dokumentere sitt syn på utviklingen av miljøproblemene. Her er ikke en eneste fotnote og ikke en eneste referanse. Både i forordet og på omslaget tas det forbehold at dette ikke er noe vitenskapelig arbeid, selv om prosjektet har fått støtte av Norges Forskningsråd, og boka er utgitt i Universitetsforlagets prestisjefylte Blå bibliotek.

Wyller mener at situasjonen «kan tallmessig belegges», men det «er ikke påkrevd i mitt resonnement». I stedet hever forfatteren seg til olympiske høyder: Han oppsummerer slik og sammenfatter sånn, men uten kildereferanser. Dermed blir hans diskusjon av demokratiets evne til å håndtere miljøproblemene hengende i løse luften. Hvis demokratienes ressurs- og miljøsituasjon ikke er så katastrofal som Wyller vil ha det til, er det nokså innlysende at spørsmålet om økodiktatur ikke fortjener noen framtredende plass på den politiske dagsorden.

Men når Romeriksporten omtales i ordelag som burde ha vært reservert for Tsjernobyl-ulykken, blir det vanskelig å finne kriterier for å vurdere ulike regimetypers miljøatferd.

Mens Lomborg vikler seg inn i noen problemer ved å forsøke å ha en begrunnet mening om det aller meste, skriver Wyller seg ut av debatten ved ikke å dokumentere noe som helst. Begge disse intellektuelle stilartene kan ha sine problemer, men jeg er ikke noe særlig i tvil om hvilken av disse to bøkene som er den beste veiviser på vår vandring mot større klarhet.