Vi sløser bort ikke fornybare ressurser, skitner til ferskvannet, hogger ned skogen, utrydder arter og utpiner jorda. Eller gjør vi ikke det? Flere tiår med intens miljødebatt har ikke brakt oss omforente svar på slike grunnleggende spørsmål, men svar som peker i stikk motsatt retning. Dette blir klart illustrert i to nordiske bøker utgitt det siste året:

I «Demokratiet og miljøkrisen» (Universitetsforlaget, 1999) slutter Thomas Chr. Wyller seg til miljøpessimistene og reiser spørsmålet om et økodiktatur er vår eneste redning. I «Verdens sande tilstand» (Centrum, 1998) tar Bjørn Lomborg et kraftig oppgjør med dommedagsprofetiene.

I Wyllers bok beskrives en jordklode i fundamental ubalanse mellom menneske og natur: Ørknene brer seg i Afrika, norske fiskevann forsures, skogsdød rammer Tyskland og regnskogen raseres i Brasil. Vi er ikke alle like utsatt for hver av disse problemene; det er «den globale sum-effekt» Wyller setter i fokus. Vi kan komme til å oppleve omfattende, dramatiske og uhyggelige virkninger av menneskehetens skadelige tukling med naturen. Det kan bli kamp om ressursene, med revolusjoner og kriger som utfall - ja, endog verdenskriger.