Mellom liv og død i Sør-Afrika

En fascinerende og livfull fortelling om et Sør-Afrika i krise.

«Måter å dø på» forteller den brutale historien om et samfunn i sosialt og moralsk forfall. Det handler om Sør-Afrika, om fattige menneskers forsøk på å overleve i en verden av vold, griskhet og alkohol. Det er et uverdig liv, men boka viser at det finnes samhold. Også blant de elendigste.

Døden

«Jeg er munk... En mann med et kall. Jeg sørger over de døde. Jeg kan ikke slutte å sørge... Døden fortsetter hver dag. Døden kler meg, er en del av meg... Jeg kan ikke leve uten døden.»

Det er Toloki som snakker, en fattig mann som tjener til livets opphold som profesjonell sørgende, som den eneste av sitt slag i en av Sør-Afrikas større byer. Under begravelsene sitter han ved kista og utstøter hjerteskjærende lyder, iført et loslitt gammelt kostyme, med flosshatt og sjakett. Folk betaler ham det de selv vil, av og til ingenting. Det er greit for Toloki. Han vil leve et enkelt, sorgfylt liv. Han bryr seg ikke engang om å vaske seg. Dette siste forandrer seg snart, når han tilfeldigvis møter igjen den vakre og sterke Noria - barndommens lekekamerat fra landsbyen han forlot som ung mann.

Blodig

«Selv om yrket ditt har med døden å gjøre, betyr ikke det at du må lukte som en død rotte,» sier hun mildt. Noria har et praktisk syn på tilværelsen, og ved hennes hjelp lærer Toloki å velge livet framfor døden. Dette framstår som et kvinnelig trekk i boka. Mens sørafrikanske kvinner retter ryggen og tar ansvar for familie og hjem, selv om de bor i de usleste bølgeblikkskur, tyr mennene ofte til vold og alkohol. De er late og drikker og snakker store ord i fylla, men lar kvinnene gjøre arbeidet. De danner politiske bevegelser, men ender opp med blodige innbyrdes stridigheter. Eller de tar livet av hverandre for bagateller. «Disse våre brødre og søstre døde i en krangel om en boks corned beef,» som det sies i en massebegravelse for fem mennesker. Og verst, de dreper sine egne barn - ved grov vanskjøtsel eller gjennom misforstått politisk virksomhet. Norias skjebne viser oss dette. Hennes lille sønn Vutha blir et symbol på de unge og uskyldige, de som betaler den virkelige prisen. Vutha fødes og dør to ganger, på magisk vis, uten at dette føles unaturlig for leseren, og hans groteske måter å dø på viser samfunnets stupide brutalitet på sitt verste.

Håp

Men det er altså håp. Selv Toloki, som velger å bære andres smerte som en misforstått Kristus-figur, skjønner dette. «Måter å dø på» er en merkelig oppløftende roman, sitt dystre emne til tross. Mildt fabulerende og hjerteskjærende grusom. Fortalt i et på samme tid drømmende og nøkternt korthogd språk. Svært fremmedartet, svært menneskelig. Det finnes mange måter å leve på.