TRUFFET: «Mors gaver» ble en av høstens mest solgte bøker, og positive leserreaksjoner fra fjern og nær har fortalt Cecilie Enger at hun har kommet helskinnet gjennom den litterære utfordringen med å gjøre private forhold allmennt interessante. FOTO: TERJE MOSNES
TRUFFET: «Mors gaver» ble en av høstens mest solgte bøker, og positive leserreaksjoner fra fjern og nær har fortalt Cecilie Enger at hun har kommet helskinnet gjennom den litterære utfordringen med å gjøre private forhold allmennt interessante. FOTO: TERJE MOSNESVis mer

Mellom mors gaver og mors glemsel

Privatlivsdramaer allmenngyldiggjøres på lavmælt vis i Cecilie Engers «Mors gaver». Gjett om hun blir hørt likevel.

«Mors gaver», Cecilie Engers sjuende roman og en av årets beste bøker er ikke bare én bemerkelsesverdig historie, men to.

Den ene, som utgjør handlingen i boka, er Engers ømme, likevel lavmælt usentimentale beskrivelse av å se moren gradvis forsvinne inn i Alzheimers sykdom, samtidig som hun forteller om hvordan morens presise opptegnelser over familiemedlemmenes julegaver — gitt og mottatt — i årene 1963 — 2003 utløser en strøm av personlige minner og tidsbilder.

Den andre historien er den om selve boka.

FORESTILL deg at du kjemper i uker og måneder med et manus der stoffet ikke bare krever at du til en viss grad blottstiller deg selv og familien din, men også at du evner å gjøre til tider svært private forhold allmenngyldig. Når manuset omsider er ferdig, gir den lange ventetida fram mot publiseringen deg rikelig med tid til å angre, tvile eller gruble på om boka vil bli vennlig eller fiendtlig mottatt av leg og boklærd.

Vil den drukne i bokhøsten eller skinne i bokhandlenes stabler og utstillingsvinduer?

Så skjer det: Boka foreligger, anmelderne jubler, publikum jubler og kjøper, nye opplag trykkes, du får Bokhandlerprisen og det går opp for deg at du har nådd fram. Hvordan reagerer du da?

- DET
føles litt overveldende, sier Cecilie Enger. —Det var skumlere enn vanlig å levere fra seg noe som er såpass personlig som denne boka, og jeg var ganske nervøs. Det ligger nok til min person å ikke tenke at alt går bra bare av seg selv.

Artikkelen fortsetter under annonsen

—Er du født pessimist? Eller skeptiker?

—Nei, det tror jeg ikke. Men jeg er nok født ganske engstelig for mange ting, og det kompliserer denne høsten litt. Jeg vil så veldig gjerne glede meg skikkelig, over å ha fått mange lesere og alt sånt, men på ett eller annet dumt nivå tenker jeg at dette vil slå tilbake som en bumerang og sende meg på snørra. Jeg jobber litt med å klare og tenke at «du, dette her er fint, det, Cecilie, det går bra dette.»

—«Hver gledesstund du fikk på jord....»?

—Nettopp...»betales skal med angst»!

—Sannsynligvis vår lutheranske arv. Du fant listene da dere ryddet barndomshjemmet etter at moren din, tidligere Aftenposten-journalist Ruth Krefting Enger, ikke kunne bo alene lenger og måtte på sykehjem. Når skjønte forfatteren i deg hva du hadde funnet?

—Det tok tid før jeg skjønte hvordan jeg kunne bruke dem. Jeg hadde aldri tenkt at jeg skulle skrive om meg selv eller familien min. Jeg har vært opptatt av andre typer historier, og i bøkene mine har de alltid vokst ut av at jeg har gått omkring og grublet over en problemstilling, kall det gjerne en overbyggende ide, som jeg så har «befolket».

I «Brødrene Henriksen» var det spørsmålet om man kan gi så mye omsorg at det blir ødeleggende, i «Himmelstormeren» var det prisen for å kjempe så intens for noe som det Ellisif Wessel gjorde. Men denne gang ble det annerledes. Å finne disse listene var spesielt på to måter, dels ved at jeg så igjen moren min som ung, så familien vår og mye som jeg hadde glemt, dels ved at jeg så hvem jeg selv hadde vært. Men lenge var de bare et utgangspunkt.

—Hvordan ble de noe mer?

—Jeg begynte å snakke om dem, og oppdaget en veldig gjenklang blant venner og kjente. Jeg kunne nevne hvilke bøker og plater og ting jeg hadde ønsket meg og fått til jul, de snakket om sine gaver, og knyttet dem til begivenheter som hadde gjort inntrykk på dem. Da skjønte jeg at selv om utgangspunktet var ganske personlig, var reaksjonen ganske allmenn, og det var nok det som fikk meg til å våge å skrive boka.

KOMBINERER: Cecilie Enger akter å fortsette som både journalist og forfatter. FOTO: TERJE MOSNES
KOMBINERER: Cecilie Enger akter å fortsette som både journalist og forfatter. FOTO: TERJE MOSNES Vis mer

—Du skriver åpenhjertig om hvordan besteforeldrene dine levde, om hvordan moren og faren din vokste fra hverandre og ble skilt, og ikke minst om hvordan sykdommen til moren din gjorde — og gjør - det tungt å leve opp til rollen som den forståelsesfulle datteren. Hvordan håndterte du dette i forhold til familien din? Det skjedde jo i ekkoet av familiekontroversen rundt Karl Ove Knausgårds «Min kamp»?

—Jeg oppsøkte alle jeg skrev om og har latt alle de berørte lese manus. Ingen av dem har hatt innsigelser. Fra først av hadde jeg ikke tenkt at jeg skulle skrive om sykdommen til moren min, det var noe som kom til underveis for å fortelle om hva Alzheimer gjør med et menneske. Så kan du spørre om hva jeg ville ha gjort om noen hadde bedt meg holde meg unna dem, men heldigvis kom jeg aldri i den situasjonen.

—«Mors gaver» har fått en sjelden varm omfavnelse, kommer det til å gjøre noe med yrkeslivet ditt? Eller skal du fortsette å dele deg mellom halv stilling i Dagens Næringsliv og romanskriving?

—Jeg har lyst til å fortsette i Dagens Næringsliv og lyst til å fortsette å skrive bøker hvis jeg får det til. Jeg er glad i jobben som journalist, og selv om jeg kommer til å tjene penger på akkurat denne boka, er det journalistikken som har gitt meg økonomisk trygghet og tilhørighet.

—Å skrive i avis og å skrive en roman kan synes såpass likt at det virker enkelt å svitsje mellom de to. Opplever du det sånn?

—Jeg har aldri har fått til å skrive i avis samtidig som jeg har holdt på med en roman. Bokskrivingen har skjedd i permisjoner og avspaseringsperioder, og da har jeg mine helt koko rutiner for å komme inn i konsentrasjonen. Frokost, ordne matpakker, gå en tur med bikkja, gi meg selv en halvtime med kaffe og avis og så være på plass i den bittelille skrivekoia i hagen innen ti. Blir klokka noe med elleve, er det for seint, jeg må ha en skrivestrekk på minst fem timer.

—Har du strukket kjølen til neste roman?

—Nei, jeg har ingen ide om noe som helst i så måte. Enkelte forfattere sier at de bare har et ras av historier som de skal fortelle, sånn er det ikke hos meg. Det hadde vært veldig behagelig, men sånn er det ikke.

—Du er det man trygt kan kalle en stor teaterelsker, har du lyst til å skrive for scenen?

—Siden du spør: Ja. Jeg har egentlig det.

—Hva hindrer deg?

—At det handler om et helt eget og mer dialogdrevet uttrykk som man må kunne og som jeg ikke kan. Jeg vet bare at når jeg synes teater er virkelig godt, er det nesten ingenting som gjør større inntrykk på meg, som gleder meg mer eller rister meg eller gir meg flere tanker.

—Mens dårlig teater?

—Er forferdelig!