Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Mellom myte og historie

«Interessen for den historiske Olav har dominert sagaforskningen, noe som har ført til at kilder som framstiller Olav som martyr og helgen er blitt oversett.»

I disse dager feires Olsok. På Stiklestad markeres feiringen med det historiske spill «Spelet om Heilag Olav». Her hylles Olav som misjonskonge, ikke som martyr. Det er den historiske, og ikke middelalderens mytiske Olav som står på scenen. Interessen for den historiske Olav har også dominert sagaforskningen, noe som har ført til at kilder som framstiller Olav som martyr og helgen er blitt oversett. Dette gjelder blant annet den såkalte «legendariske» saga om Olav den hellige. Sagaen, som er den eneste fullstendig overleverte olavssaga, er utgitt flere ganger, men ikke oversatt til norsk. I denne olavssaga gis en hagiografisk framstilling av Olavs livshistorie, dvs. Olavs liv og død fortolkes i lys av hans helgenrolle. Dette var grunnen til at P. A. Munch og C. R. Unger i 1853 ga sagaen tilnavnet den «legendariske». Som historisk kilde ble den betraktet som mindre troverdig enn den realistiske skildring av hans liv i Heimskringla.

Hva nyere sagaforskning imidlertid har påvist, er at Snorres politiske framstilling av helgenkongens liv og død, i likhet med den hagiografiske skildring i Den legendariske saga, er senere fortolkninger preget av ulike historieoppfatninger. Dessuten er Den legendariske saga en del tiår eldre enn Snorres olavssaga. Mens Snorre skreller bort de hagiografisk pregede fortellinger om Olav eller omtolker disse i en politisk kontekst, legger Den legendariske saga vekt på Olavs rolle som martyr og helgenkonge. For å illustrere dette vil jeg sammenligne de to sagaenes skildring av kongens død og fortellingen om Tore Hund.

Tore Hund er den som står i spissen for motstanden mot kongen, samtidig som han er den første som opplever at den døde kongens blod har helbredende kraft. Dette skjer like etter kongens fall. I Den legendariske saga tolkes Olavs død etter en imitatio Christi-modell. Det sies at umiddelbart etter Olavs død satte Gud stor skrekk i folk ved å bevirke en solformørkelse akkurat på samme måte som da Kristus selv forlot denne verden. Lyset som strålte fra kongens kropp var så sterkt og fryktinngytende at Tore nesten ble blind av det. Etter slaget så Tore Hund at kongens sjel, som var kledd med det dyrebareste purpur, ble tatt opp til himmelen av engler. Olavs ansikt var hvitt som snø. Teksten gir her assosiasjoner til Matteusevangeliet, hvor det fortelles at engelen som viste seg ved Jesu grav var som lynet å se til og drakten var hvit som snø.

Den legendariske saga har flere generelle kommentarer om mirakler som skulle ha skjedd gjennom berøring med kongens døde kropp og blod før han ble skrinlagt. Disse opplysningene synes å gå tilbake på en folkelig olavsmirakeltradisjon som ikke er tatt opp i den offisielle. Fortellingene om helbredelsen av Tore Hunds finger representerer en personifisering av denne mirakeltradisjonen. Det fortelles at da Tore kom nær den døde kongen, rant det blod på økseskaftet hans. Fingeren hans som var nesten avhogd, ble umiddelbart leget. Grunnen til at Tores våpen er øks og ikke spyd, er at jærtegnet viser Olavs martyrrolle. Øksa er Olavs martyrattributt og helbredelsen viser at Olavs fall var en martyrdød.

Fortellingen om Tore Hund i Den legendariske saga er en norrøn parallell til fortellingen om Longinus som ble helbredet for sin blindhet gjennom berøring med en dråpe av Kristi blod. I den kristne tradisjon er Longinus prototypen på den første omvendte hedning. Mens Tore Hund i Den legendariske saga personifiserer den første omvendte hedning, «renser» Snorre fortellingen for dens hagiografiske tendens. Hos Snorre er også Tore Hund hedning, men på en «politisk» måte. Snorre gjengir miraklet slik den foreligger i sagatradisjonen før ham, men nedtoner den religiøse betydningen ved å sette det i en bestemt sammenheng i Heimskringla. Snorre forteller at Tore var den første stormannen i flokken av kongens motstandere som bevitnet kongens hellighet. Han gir dermed Tore en parallell rolle til Einar Tambarskjelve, som sies å være den første av de stormennene som ikke deltok i slaget, som hevdet at Olav var hellig. Einar Tambarskjelve oppholdt seg i England under slaget. Fordi Snorre vektlegger de politiske omstendigheter som førte til Olavs fall og senere helgenerklæring og skrinlegging, blir Einar Tambarskjelve en sentral aktør. I Heimskringla relateres Olavs død og helliggjøring i første rekke til det politiske spill om makt, ikke til en religiøs eller folkelig bevegelse. Olav dør ikke som martyr, men som offer for maktintriger og ættehevn, dvs. som en sagahelt.

Snorre gir ikke en negativ beskrivelse av Tore Hunds hedenske bakgrunn. Tilnavnet Hund og fortellingen om reinskinnskufta illustrerer Tores religiøse tilknytning. I sagalitteraturen brukes ordet hund for å karakterisere personer som holdt fast på sin hedenske tro. Sigrid Storråde som nektet å la seg døpe, sies å være hedensk som en hund. Tores kufte var laget av finner og hadde den magiske egenskap at våpen ikke beit på den. På grunn av den magiske reinskinnskufta klarte ikke Olav å drepe Tore, noe som igjen førte til at det lyktes Tore å stikke spydet i kongen. Tores tilknytning til hedendommen, som indirekte forklarer Olavs fall, fordømmes ikke av Snorre, men gis en pragmatisk forklaring.

Selv om det i skaldekvadene står at Tore Hund hevet sverdet mot kongen, sier Snorre at våpenet var et spyd. Dette spydet er identisk med hevnerspydet Selshevner. Sigrid Skjalgsdatter ga dette spydet til sin svoger Tore Hund for å egge ham til å drepe kong Olav som hevn for drapet på hennes sønn Asbjørn. Spydet bar ennå flekker av Asbjørns blod da Sigrid overleverte dette til Tore. En av Snorres forklaringer på Olavs død kan leses ut av symbolikken knyttet til dette spydet. Handlinger og ord forbundet med spydet viser at Olav døde som resultat av ættehevn.

Det finnes ikke bevart noen egen liturgisk tekst som beretter om Olavs skrinlegging. Opplysningene om helgenerklæring og skrinlegging er bevart i sagaene. Det problematiske er at de ulike sagaene gir motstridende opplysninger. I Heimskringla fortelles det at Olavs kiste på mirakuløst vis var kommet opp av jorda og derfor ble funnet da biskop Grimkjell og Einar Tambarskjelve lette etter kongens lik. Olav ble gravlagt ved Klemenskirken. Etter tolv måneder og fem netter kom kista hans på mirakuløst vis opp av jorda for andre gang og så ut som den var nyskavet. Etter dette skjedde helgenerklæring og skrinlegging i regi av biskop Grimkjell. Denne tradisjonen, som også er gjengitt i andre kilder, er i Den legendariske saga gitt en annen fortolkning. Her er rekkefølgen av mirakuløse «kiste-komme-opp-av-jorda»-hendelser omvendt. Sagaen forteller at Olavs lik kom opp av jorda etter ett år og fem dager. Etter dette ga de geistlige råd om at kongens lik skulle begraves for andre gang slik at Gud kunne vise sin nåde ved å heve det opp for andre gang. Etter ni netter skjedde dette. Dette var samme dato som relikviene av Stefanus og hans følge ble påvist. Det dreier seg her om protomartyren St. Stefanus. I middelalderen var festdagen for funnet av hans relikvier 3. august. Uten å gå inn på en diskusjon av de kronologiske forhold for datering av Olavs død og skrinlegging, synes henvisningen til Stefanus som protomartyr ikke å være tilfeldig. Olavs martyrium blir i sammenligning et norsk protomartyrium både religiøst og politisk.

Som kulturhistorisk kilde fortjener Den legendariske saga større oppmerksomhet. Den gir glimt av det mangfold av mytiske fortellinger om vikingkongens liv og død som dannet grunnlag for utformingen av Olavs martyr- og kongehelgenrolle. Middelalderens mytiske Olav er like spennende å jakte på som den historiske.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media