NYDALEN 1 og 2: Tirsdag i neste uke skal de fire samarbeidspartnerne igjen møtes i Nydalen for å pusse opp samarbeidsavtalen og inngå en ikkeangrepspakt.
Foto: Heiko Junge / NTB Scanpix
NYDALEN 1 og 2: Tirsdag i neste uke skal de fire samarbeidspartnerne igjen møtes i Nydalen for å pusse opp samarbeidsavtalen og inngå en ikkeangrepspakt. Foto: Heiko Junge / NTB ScanpixVis mer

Mellom pest og kolera

KrF foretrekker en borgerlig regjering, men Frp gjør det stadig vanskeligere.

Kommentar

Etter budsjettbråk, asylkrangel og angrep fra Per Sandberg, er begeret i ferd med å renne over for regjeringens ene sentrumskamerat, KrF. Knut Arild Hareides tålmodighet er i hvert fall på bristepunktet, og han har bred støtte i partiet for sin skarpe reaksjon mot Frp og Sandberg.

Det gjør det enda mindre sannsynlig at KrF og dermed også Venstre vil gå inn i regjering i løpet av perioden. Men kan partiet til og med skifte side ved neste korsvei?

Tallenes tale er rimelig klar i Dagbladets undersøkelse blant tillitsvalgte i KrF. Vel er KrF-ere frustrerte over Frp, men et sidebytte frister ikke. Et stort flertall ser KrF som et ikke-sosialistisk parti og foretrekker en regjering med Høyre; aller helst uten Frp, men et mindre flertall foretrekker også dagens modell framfor samarbeid med Ap og Sp.

Riktignok er KrF-ere mer positive til Ap nå enn i en liknende undersøkelse før valget, men det skyldes trolig at SV er tatt ut av regnestykket. At Ap i mellomtida har fått en partileder som er personlig kristen og som på flere områder har strukket ut ei hånd til KrF, skader selvfølgelig ikke. Støre er mer populær i KrF enn partiet hans er, men det er fortsatt nesten 70 prosent som foretrekker Erna Solberg som statsminister.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Tross konfliktene i høst og i vinter er det altså små tegn til at KrFs tillitsvalgte er rystet i troen på borgerlig samarbeid. Det er ikke overraskende. KrF er nærmere Ap enn regjeringen på flere områder, ikke minst når det gjelder sosialpolitikk og fordeling, men i flere tunge verdispørsmål er partiene som ild og vann. For KrFs konservative grunnfjell er Ap bortimot uspiselig.

Så hvorfor spekuleres det likevel i om KrF kan komme til å bytte side?

Noe skyldes ønsketenkning i Ap-ledelsen og blant sympatisører, noe skyldes forutsigbar dramaturgi når det oppstår politisk bråk. Klarer Ap å lokke KrF ute av den borgerlige folden, er veien tilbake til makta åpen. Det har for så vidt Ap prøvd på lenge, men hos Jonas Gahr Støre framstår tilnærmingen som mindre taktisk og mer ektefølt. Ikke minst synes Støre å ha et mer pragmatisk syn på familie- og likestillingspolitikk, som har vært kime til bitter strid mellom de to partiene i alle år. Men det er langt ifra et syn alle i Ap deler, og protestene vil høres om forholdet blir mer konkret.

Inntil videre er det mye ånd og lite materie, men åpenbart har de to stor sans for hverandre og skrev seinest for noen dager siden en kronikk sammen i Dagsavisen om ytringsfrihet som tilsvar til Kristin Clemet.

At kronikken kom midt i bråket rundt Sandberg, tolket enkelte som et tungt politisk signal. En gamechanger, intet mindre. Det vil si et øyeblikk i politikken som rokker balansen. Hareide visste nok hvordan det kunne oppfattes, men et jordskjelv var det langt ifra, bare nok en påminnelse om at KrF har valget mellom pest og kolera. Og det kan hende Støre har vaksinen mot det ene.

Hareide må likevel ta noe av ansvaret for slike spekulasjoner. I motsetning til Venstre og Trine Skei Grande, er han ikke kategorisk om framtidige veivalg. Han holder døra på gløtt, samtidig som han truer med å lukke den for Frp. Nok er nok. Hva skal han så gjøre neste gang det smeller fra den kanten, som det garantert vil? Det er spørsmålet Erna Solberg må finne svaret på. For irritasjonen er reell. Et klart flertall i vår undersøkelse ber Solberg om å avsette Anders Anundsen etter vinterens asylbråk. Det handler ikke bare om asylpolitikk, men også om samarbeidet. De føler seg lurt.

Tirsdag i neste uke skal de fire samarbeidspartnerne igjen møtes i Nydalen, blant annet for å pusse opp samarbeidsavtalen. Bare halvveis på spøk, blir det sagt at de skal føye til: Partene forplikter seg til å være snille med hverandre. I praksis må Solberg prøve å få på plass en ikkeangrepspakt mellom parter som er historiske fiender.

Elefanten i rommet er synlig for alle. Det er Frp. Verken KrF eller Venstre ønsket å ha fløypartiet i regjering, og det var Erna Solberg og Siv Jensens store triumf å overvinne motviljen. Det gikk overraskende smertefritt til å begynne med, inntil det plutselig gikk som ventet.

KrFs kamp med Frp handler derfor ikke om hvor KrF skal gå, men hvor Frp skal gå. Om partiet makter å ta byrden med regjeringsansvar og se at en eventuell kortsiktig gevinst, står i veien for et langsiktig mål.

I sin ytterste konsekvens kan Frp?s oppførsel overfor KrF føre til at partiet, om det ikke bytter side, heller vil støtte en mindretallsregjering med Ap. Og det var vel ikke helt planen.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook