Foto: Dagbladet
Foto: DagbladetVis mer

«Stammekrig i Norge»:

Mellom rasisme og antirasisme

Lykke til på din vei mot sentrum, Kjetil. Du har ennå en lang vei å gå.

Meninger

Kjetil Rolness forsøker å gjenoppfinne seg selv som det fornuftige sentrums forsvarer i Dagbladet, med harde spark mot meg og Rune Berglund Steen på den ene siden, og redaktørene for Resett og Document.no på den andre siden, i kjølvannet av den hete debatten mellom oss fire på Dagsnytt 18 forrige uke.

Spaltist

Eivind Trædal

representerer også Miljøpartiet De Grønne i Oslo bystyre.

Siste publiserte innlegg

I Rolness’ verden er debatten «et valg mellom pest og kolera». På den ene siden står «identitetspolitikkens frammarsj» og «moralistiske brunbeisere», og på den andre siden står rasister og høyrepopulister.

Dette er «ytterpunktene i debatten». Og midt i mellom rasisme og antirasisme står den rasjonelle og sindige Rolness og sukker oppgitt over debattklimaet.

På den ene siden har vi en konspirasjonsteoretiker som Rustad, som sprer ideen om at Norge er i «borgerkrig», og som driver nettstedet Anders Behring Breivik var en ivrig og aktiv leser av. På denne siden av debatten finner vi også Helge Lurås, en redaktør som driver hetskampanjer mot unge samfunnsdebattanter med minoritetsbakgrunn for å kneble dem.

Og på den andre siden? Der har vi fæle antirasister som kan gjøre såpass radikale ting som å sitere folk og å heve stemmen.

Det er som å høre gjenklangen av Donald Trumps hjelpeløse oppsummering av nazistmarsjen i Charlottesville: «Begge sider» har skylda for det polariserte ordskiftet.

Kan vi ikke finne et fornuftig kompromiss mellom å hate mennesker for sin hudfarge, bakgrunn eller religion, og å ikke gjøre det? Kan ikke de som hetser, truer og trakasserer andre mennesker systematisk og de som ikke gjør det, bli enige om en mellomting?

Rolness ser ikke ut til å reflektere over at det er ytre høyre som i hovedsak skaper behovet for «identitetspolitikk» i den vestlige verden.

Så lenge det finnes mennesker som undertrykker, diskriminerer eller hetser mennesker på bakgrunn av deres identitet, vil det finnes identitetspolitikk. Så lenge kvinner ikke er likestilt, trengs feminisme. Så lenge rasisme finnes, trengs antirasisme, og så lenge homofile diskrimineres, vil folk av alle legninger kjempe sammen for seksuell likestilling og frigjøring.

Det finnes ikke to likestilte sider her, med hat på den ene siden og fravær av hat på den andre. Hva skulle kompromisset være? En akkurat passe mengde hat i midten?

I mange år har jeg advart mot de som med rolig innestemme normaliserer ytterliggående tankegods i norsk offentlighet. Allerede for sju år siden skrev jeg om det samme. Tilfeldigvis var Rolness også den gang en av mine hardeste kritikere. Det er kanskje ikke så rart. For min kritikk rammer også ham.

Når Rolness deler ut merkelappen «storinkvisitor» til meg, får jeg bare takke og ta imot. Det finnes neppe noe menneske i norsk offentlighet denne merkelappen passer bedre på enn Rolness selv. Når han ikke vrikker på hoftene på sitt årlige juleshow, skyter han fra hofta på sin Facebook-side for sine 30 000 følgere. Sånn sett er ikke Rolness så ulik vår nylig avgåtte justisminister Sylvi Listhaug.

Fra sin selvutnevnte rolle som overdommer på Facebook har Rolness bidratt til å gjøre norsk offentlig debatt hardere, sintere og dummere ved å velge seg ut helter og skurker, allierte og fiender, og harselere over andre i en usaklig og harselerende stil, med standpunkter godt plassert på den innvandringskritiske høyresida.

Med enkelte hederlige unntak betyr dette ofte at han øker aggresjonsnivået, forsterker misforståelser og øker konflikten i en allerede oppheta offentlighet. Å bli belært av Rolness om å skape et bedre debattklima, er som å få en forelesning om brannsikkerhet fra en pyroman.

Rolness kritiserer meg for å være en fyr som poster skjermdumper og forsøker å få folk sparket fra jobbene sine. Jeg antar at han henviser til min kritikk av Nils Rune Langeland, en professor ved Universitetet i Stavanger som nå har fått sparken, etter blant annet ufin oppførsel mot både kolleger og kvinnelige studenter.

I flere omganger påpekte jeg at dette var uakseptabel oppførsel fra en mann med professortittel. Universitetet i Stavanger kom etter hvert til samme konklusjon. Rolness sto solidarisk skulder ved skulder med Langeland.

Han var på et «høyere intellektuelt nivå», og kunne ikke kritiseres av småfolk som meg, eller «middelmådige akademikere». Etter hvert ble det tydeligere og tydeligere at Rolness hadde misforstått situasjonen fullstendig. Da ble det stille etterpå.

Noen av oss husker også da storinkvisitor Rolness inntok rollen som «djevelkvinnens advokat», og sto i krigen for Hege Storhaug. Rolness gikk knallhardt ut mot meg og andre for å kritisere lederen i Human Rights Service. Hun var en fantastisk og misforstått feminist og menneskerettighetsforkjemper, og vi andre var smålige troll.

Etter hvert oppdaget også Rolness at vi som kritiserte Storhaug hadde hatt et poeng. Han snudde på en femøring, og ble også Storhaug-kritiker. Hege Storhaug hørte vi siste gang fra da hun igangsatte en «fotokonkurranse» for å snikfotografere norske muslimer.

Dette er en karakteristisk for Rolness' bidrag til norsk offentlighet: Voldsomt støy, etterfulgt av en stille retrett. Lite lys, og mykkji varme. Og ikke minst polarisering. I Rolness’ verden er det tett mellom geniene og idiotene, kort mellom svart og hvitt, og himmel og helvete.

Også i forsøket på å innta en sentrumsposisjon avslører Rolness sitt manikeiske verdensbilde, og må henfalle til å opprette et falsk likhetstegn mellom hatefulle og rasistiske steder som Resett og Document, og debattanter som meg og Rune Berglund Steen.

Sannheten er at Rolness bør stå langt fremme i køen når vi skal dele ut ansvar for det stadig mer polariserte ordskiftet i Norge. Om han ønsker å videreføre sin retrett fra gamle standpunkter er det naturligvis bare å ønske det velkommen. Lykke til på din vei mot sentrum, Kjetil. Du har ennå en lang vei å gå.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook