Mellom roman og reiseskildring

Muntert beskrevet, men klisjeene skjemmer litt. Og hvor vil han?

BOK: Jonny Halberg lar «Jonny Halberg» dra med sin roman «Flommen» på lanseringstur til Romania, og et kjapt google-søk bekrefter at denne tur høyst sannsynlig har funnet sted, dermed kan vi glatt tillate oss å la den ørkesløse debatten om selvbiografi/ikke-selvbiografi/tulle-selvbiografi ligge.

Reisen havner på skakke fra første stund, med altfor sen ankomst til Gardermoen, ombyttet koffert etc. Og han er selvsagt bakfull, slik forfattere i metaromaner alltid bør være når de skal av gårde på noe viktig.

«Halberg» har realismen som sjanger langt opp i halsen, både sin egen og de av kollegene som han også definerer som realister, men som han skreller vekk ved kjapp analyse. Alene tilbake står han med skammen tungt hvilende på sine skuldrer: Han er den eneste realist i norsk samtidslitteratur, og han forsøker etter beste evne, foran syv unge studiner, å begå harakiri på sin egen roman. Bare så synd at studinene er elendig i norsk og knapt forstår hva han sier.

Dette er faktisk en roman om noe så enkelt som en forfatter som leter etter et nytt språk for seg selv, eller kanskje enda verre: et helt nytt språk. (Fortrinnsvis innen rammene av det norske). Gjennom en nitid reisebeskrivelse hvor intet unnslipper leseren hva angår detaljerte navn og rumenske stavemåter på gater, smug («Halberg» kan faktisk bare ved å kaste et blikk opp en gate vite på en prikk hva den heter og hvordan navnet staves), avenyer, plasser, matretter, drikker, og personers for- og etternavn kretser «Halberg» rundt dette ene: Hvordan holde opp med å skrive realistisk.

Muntert

Ikke på noe tidspunkt stilles spørsmålet om hvorfor «Jonny Halberg» hater denne båsete merkelappen så inderlig. Vi forstår derimot hvorfor enkelte av de rumenske romankarakterene hater realisme: de lever i realismen til oppetter ørene og ønsker desperat å drømme seg vekk fra den.

Dette underbygges av både seidelsvingende måltid og seminarinnlegg hvor karakterene blir lagt hele essays i munnen uten å bli avbrutt, til tider også hele Morgenbladet-artikler. I og for seg prisverdig langt unna den sjanger «Halberg» vil vekk fra, men dertil ganske doserende kjedelig hvis man ikke er objektivt interessert eller gikk til boka utelukkende for å sette seg inn det rumenske folks liv og levned, samt det kompliserte forholdet til landets sigøynere.

Forløsning

«Halberg»s reise er muntert beskrevet her og der, med enkeltepisoder som er lattervekkende i sin hjelpeløshet og surrealisme, og språket er tidvis flott og brått og uventet. Men klisjeene skjemmer litt, så som «(hun)... var rødhåret og frodig, med stor havgrønne øyne, fyldige lepper og en hes latter (...) Et lystig smil kruste de fyldige leppene.»

Mot slutten av reisen skjer en litterær forløsning for den utmattete «Halberg». Han skriver i vei, fylt av stor glede og innsikt, helt til han plutselig titter ned på arkene og tenker: «Var jeg virkelig der igjen ... i den ytterste utkant? Fulle og møkkete eksistenser på forfalne gårder? Men det var jo akkurat det jeg ville legge bak meg?»

Men hvorfor, Halberg? Hvorfor legge det bak seg? Det skulle jeg gjerne likt å vite.