Mellom scenen og livet

Treffende miljøskildring og kjappe replikker i «teatral» roman.

BOK: Skuespillerinnen Bache-Wiig slo gjennom med «Det aller fineste», som handler om en «fjortis» som ikke vet hvem hun er. Det vet heller ikke noen og tyveårige Helena i «Sommernattsdrømmen».

Rømmer

Hun får panikk da kjæresten frir, og rømmer til Latvia for å være statist i Shakespeares forviklingskomedie «En midtsommernattsdrøm». Helena har ingen annen teatererfaring enn at hun beundrer en venninne av en venninne som «elsker» teatret. Ja, Helena vil gjerne være henne, i ei bok som handler om identitet, om ekthet og løgn. Om forsøket på å finne seg selv gjennom å spille en teaterrolle. Et paradoks, for på teatret er jo sannheten egentlig løgnen og løgnen sannheten. Liksom i debutromanen er Bache-Wiigs styrke også her nesten klisjéaktige «ytre» beskrivelser; overflatisk kjappe replikkvekslinger, treffende sjargong, og karakteristiske typer.

Teatermiljøet

Mine fordommer mot teatermiljøet bekreftes for eksempel gjennom Laura, som synes oppsetningen blir så fantastisk «så riktig, - (...) så Shakespeare.» Eller regissøren som vil ha fram «passion» gjennom kroppsspråket. Han mener alle skal snakke sitt eget språk, fordi han har forelsket seg i en russisk skuespillerinne som ikke kan engelsk.

Kryssklipping

Han kommer også med den treffende tvetydige replikken «...det må jo være sant, ikke sant, dere må fylle alt med sannhet! Ellers blir det jo bare...teater». Kompositorisk har hun òg fått det til. Her kryssklippes replikker fra «En midtsommernattsdrøm». Forviklingen når Pukk strør tryllestøv, og alle forelsker seg i den første de ser. Dette likner teatrets fortryllelse når Helena virkelig forelsker seg i adonisen Leon. Han kommer med store ord og heftige omfavnelser, men kan avslutte en kjærlighetsseanse ved å reflektere over hvordan den kan brukes i forestillingen. «En ekte» skuespiller altså (pass deg for dem). Det er mot slutten det glipper; når Helena liksom skal finne seg selv gjennom kunsten. Her gir Bache-Wiig oss en litt for lettvint løsning på identitetsproblematikken gjennom skuespilleren Natasja. Hun er nesten overjordisk i sin ekthet, en hjelpende «alv» som ordner opp i forviklingene. Natasja hvisker: «Jeg er rollen, men rollen er ikke meg», etterfulgt av: «Det er derfor vi leter.»

Teatral

Klisjeer som liksom retter opp Helenas indre kaos, men som vanskelig kan tas alvorlig fordi Bache-Wiig ellers i boka nettopp gjennomskuer slike replikker. Boka som helhet blir selv «teatral», fordi Bache-Wiig ikke klarer å få til den undertekst eller dybde hun tilsynelatende lar Helena finne i «Midtsommernattsdrømmen».