FRIKJENT FOR MISTANKE: I debatten etter anklagene mot Reade Seligmann (f.v.), David Evans og Collin Finnerty kom det fram et voldsomt raseri mot feminister og den «politisk korrekte intelligentsiaen». Dessverre dømmes kvinner og menn som ikke passer inn i en idealtypisk forestilling om offer og overgriper, hardere og har svakere rettssikkerhet enn andre, skriver Anne Bitsch.
FRIKJENT FOR MISTANKE: I debatten etter anklagene mot Reade Seligmann (f.v.), David Evans og Collin Finnerty kom det fram et voldsomt raseri mot feminister og den «politisk korrekte intelligentsiaen». Dessverre dømmes kvinner og menn som ikke passer inn i en idealtypisk forestilling om offer og overgriper, hardere og har svakere rettssikkerhet enn andre, skriver Anne Bitsch.Vis mer

Mellom skam og risiko

VOLDTEKT: Tre hvite universitetsstudenter i USA ble feilaktig anklaget for å ha voldtatt en svart stripper. Det skapte rettshistorie.

I 2007 ble det skrevet et unikt stykke rettshistorie i USA. Etter mer enn et år med etterforskning, politiske intriger og opphetet mediedebatt ble tre studenter ved det prestisjefulle Duke-universitetet i North Carolina, Collin Finnerty, Reade Seligman og Dave Evans, frikjent og erklært uskyldige for anklager om å ha voldtatt den svarte stripperen Crystal Gail Mangum på fest.

Anklagene viste seg å være falske og etterforskningsprosessen var en farse der en mengde prosedyrer ikke ble overholdt.

Faren for justismord var overhengende. En hvit advokat fra påtalemyndigheten brukte saken for egen politisk vinning — han sto foran et gjenvalg og trengte stemmer fra minoritetsbefolkningen. Ikke bare ble dette et spørsmål om klasse og USAs betente raserelasjoner (den hvite mannlige eliten versus den svarte arbeiderklassekvinnen) — saken vakte også oppmerksomhet fordi det handlet om gruppevoldtekt og rettssikkerhet i et land med sterke menneskerettighetsidealer.

DET UNIKE besto i at rettssystemet for første gang i nyere tid offentlig fjernet mistanken fra de tre siktede for å kompensere for deres tap av ære. Vanligvis vil en dom ikke si noe om uskyld, men bare slå fast om man utenfor rimelig tvil kan bevise at en kriminell handling har funnet sted. Men ikke i den beryktede «voldtektssaken» ved  Duke-universitetet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I Duke-saken ble alle parter på mange måter ofre. Mennene ble offentlig uthengt og vil for alltid assosieres med voldtekt, mens Mangum som er nederst på samfunnets sosiale rangstige, også i dag stemples som en svart, løgnaktig hore. Dessverre har andre ressurssvake kvinner i kjølvannet av saken også opplevd å ikke bli trodd, selv om problemet med falske voldtektsanklager er minimalt i forhold til underrapportering.

Jeg har analysert nærmere 100 avisartikler om Duke-saken i en masteroppgave i samfunnsgeografi, «The Geography of Rape: Spaces of Shame and Risk», for å finne ut hvordan man snakker om voldtekt, og hvordan det henger sammen med makt, politikk og nasjonalisme.

FOLK SOM DELTOK i debatten mente for eksempel at saken var en skamplett på lokalsamfunnet, fordi det skapte et karikert bilde av rase- og maktrelasjoner mellom innbyggerne de ikke kjente seg igjen i. De var rasende på feminister og den «politisk korrekte intelligentsiaen» som brukte saken til å løfte frem en bredere debatt om kjønn, rasisme og makt.

For mange var det rett og slett utenkelig at hvite, «snille» menn fra gode familier kan voldta.

Ikke ulikt norske voldtektsdebatter var det mye snakk om risikoadferd, som seksuell løssluppenhet, drikking og menn som ikke klarer styre seg, fordi den påståtte «voldtekten» fant sted i en situasjon med alkohol, stripping og utagerende amerikanske studentkultur. Her knyttes seksualitet sammen med skam og risiko, og voldtekten og ungdomskulturen ses som et avvik fra nasjonale verdier og kultur.

AMERIKANSK NASJONAL selvforståelse bygger i stor grad på seksuell og politisk eksepsjonalisme — ideen om at landet skiller seg fra andre land fordi man er verdensmester i likestilling, demokrati og menneskerettigheter. Når en slik sak kommer opp og viser at raserelasjoner er betente og at vold, rus og sosiale problemer er kjennetegn ved amerikansk kultur, ikke avvik, forferdes folk.

Da knuses ikke bare det nasjonale selvbildet — på mange måter svekker en sak som pådrar seg internasjonal oppmerksomhet også legitimeringsgrunnlaget for å drive med siviliseringsmisjoner og kriger i menneskerettighetenes navn andre steder i verden.

OGSÅ I NORGE skaper feministiske forklaringsmodeller som analyserer voldtekt med utgangspunkt i den kulturelle konteksten den finner sted, et voldsomt raseri. Å hevde at voldtekt kan henge sammen med graden av likestilling og kvinners posisjon i samfunnet mer generelt, eller med måten gutter læres opp til å bli menn på, utfordrer forståelsen av at voldtekt som en avvikshandling.

Min påstand er at dette har mye å gjøre med hvordan media slår opp voldtektssaker. Det er det sensasjonelle som får plass: De mest brutale voldtektene der kvinner mishandles eller overfalles av menn i mørke parker. Ofte fokuseres det på at overgriper har utenlandsk opprinnelse. Det er hevet over enhver tvil at menn med annen landbakgrunn enn norsk står bak størsteparten av overfallsvoldtektene i Oslo. Det er også godt dokumentert at disse mennene sliter med en rekke sosiale problemer som er knyttet til rus, psykiatri og marginalisering.

NÅR DET ER SAGT, forsvinner ofte en annen versjon i den private og offentlige samtalen om voldtekt, nemlig at overfallsvoldtekter er svært marginale i totalbildet, og at langt de fleste finner sted der offer og overgriper kjenner hverandre. Det er helt vanlige norske og amerikanske menn som står bak disse voldtektene. Når den idealtypiske voldtekten — den som er særlig brutal og involverer «den mørke fremmede» — tar så mye plass, fører det ofte til taushet om de sidene ved norsk kultur og maskulinitet som får gutter og menn til å begå overgrep.

Det fører også til at jenter og kvinner unnlater å identifisere deres opplevelser som voldtekt, selv om det de har vært utsatt for regnes som nettopp det ut fra en juridisk definisjon.

MEDIEFREMSTILLINGER som de vi har sett i Duke-saken og i norske medier, kan føre til at kvinner og menn som ikke passer inn i en idealtypisk forestilling om offer og overgriper, dømmes hardere og har svakere rettssikkerhet. Måten man snakker om voldtekt på, hvor man plasserer årsakene og ansvaret, henger derfor nøye sammen med makt.

Jeg mener at vi trenger en mer kunnskapsbasert voldtektsdebatt med et mangfold av perspektiver. Det betyr ikke at feministiske perspektiver alltid er de beste. Min analyse konkluderer tvert i mot med at deler av feministisk teori om voldtekt er altfor lettvint.

Men det er på høy tid at vi får et mer differensiert voldtektsbegrep og har både mot og vett til å se på det normale ved voldtekter. Å ta avstand fra voldtekt må ikke innebære å forklare det som et avvik, snarere tvert i mot.

KRONIKKFORFATTEREN: Anne Bitsch.
KRONIKKFORFATTEREN: Anne Bitsch. Vis mer