Mellom skinn og virkelighet

Helge Torvunds nye bok innledes med et dikt om Chaplin som ved hjelp av håndbevegelser og mimikk skaper seg om til et japansk kirsebærtre.

Og dette illusjonistiske spill mellom skinn (kirsebærtre) og virkelighet (Chaplin) slår an et tema hos Torvund. Han skriver om sinnets maskering og forstilling. «Jeg er ikke den jeg forestiller,» skrev Pessoa. Han stilte pseudonymer opp mellom seg og verden.

Torvund viser oss tilstander i sinnet når fortvilelse, depresjon og engstelse reiser en maske mellom selvet og verden. «Sinnskapen» (hans ny-ord) brer seg utover verden og livet. De trær som sees er ikke virkelige trær, men sinnets trær. De farer som truer er ikke virkelige farer, men sinnets farer.

«Inntil vidare ventar me her» heter diktsamlingen. Det er en ventetid i forsvarsposisjon på selvets grunn. For Chaplin var forstillingen en lek og et spill. Torvunds kasus virker som fanget inn i en innbilt verden. Selvet forskanser seg bak en maske, en mime, som bak et senket visir.

I de beste diktene bringer Torvund oss på innsiden av sinnskapene. Han vet å mane fram den innbilte verden og medoppleve situasjoner der selvet har kjørt seg fast. Men det hefter en uklarhet ved noen dikt. Han klarer ikke alltid å bære fram bildet av innbilte trær. Selv et sinnets tre må ha substans for å bli sett av andre.

Illusjonskunst

Chaplins kirsebærtre manglet ikke substans. Det siste diktet i samlingen setter forholdet mellom skinn og virkelighet på spissen, for ikke å si på hodet. Der! i det minste skaper Torvund et konkret, reelt bilde av det innbilte tre. Chaplin blir atter Chaplin.

Men kirsebærtreet står tilbake. Innbilningen materialiserer seg: «Kirsebærtreet blømer». Dikteren driver illusjonskunst av rang.