RIMELIG:  Når Norsk Forfattersentrum formidler oppdrag til sine medlemmer, er minstehonoraret 2100 kroner det mest vanlige. Også for suksessforfatterne. Her Anne B Ragde (t.v.) og Unni Lindell på Aschehougs hagefest i Osloi 2007.
RIMELIG: Når Norsk Forfattersentrum formidler oppdrag til sine medlemmer, er minstehonoraret 2100 kroner det mest vanlige. Også for suksessforfatterne. Her Anne B Ragde (t.v.) og Unni Lindell på Aschehougs hagefest i Osloi 2007.Vis mer

Mellom sugerøret og fellesskapet

Nordmenns kjøpekraft har økt med 23 prosent siden 2006. Kunstnernes inntekter har sunket med 9 prosent. Over tid øker kulturbudsjettene, og nedgangen er uavhengig av blå eller rød regjering.

Meninger

Løfter til tross, begge blokkene i norsk politikk har feilet å løfte kunstnernes arbeidsvilkår. I det følgende skal jeg konstruere en tilfeldig valgt, ikkeeksisterende forfatter for - høyst skjematisk og forenklet - å illustrere en tankegang. Det er snakk om et tankeeksperiment, ikke på noen måte et konkret forslag.

Få forfattere utgir bok hvert eneste år. Den vi nå skal kalle Vår Forfatter, kommer i snitt med ny bok annethvert år. Årets bok selger 5 000 innbundne eksemplarer, og Vår Forfatter tjener kroner 350 000 (kr 70 per bok). Eller 3 000 pluss 7000 i pocket, dvs. 310 000 (kr 15/bok). 100 000 mer enn gjennomsnittsinntekten til forfatterne, men godt under norsk snittlønn (kr 363 000).

Året etter skal Vår Forfatter ut på skoler og festivaler, på aldershjem, sykehus og biblioteker, på bokbad og på jobb for Den kulturelle skolesekken.

Kulturetaten i Oslo kommune (KEO) retter en forespørsel til Norsk Forfattersentrum (FS), som formidler oppdrag til 1500 medlemmer. Forfattere kan kreve mer, men de aller fleste får minstehonoraret på kr 2 100, som gjennom FS altså dekkes av det offentlige.

Ja, også Erlend Loe, Lars Saabye Christensen eller Anne B. Ragde. I lys av hva visesangere får betalt, er det langt under markedspris.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Arrangørene har vennet seg til at litteratur skal være mer eller mindre gratis, det vil si dekket av FS. Eier man en pub, kan man holde gratis litteraturkveld med en landskjent forfatter. Ikke at det skjer så ofte. FS server mest det offentlige Norge. En tredel av FS-oppdragene i 2013 var for Den kulturelle skolesekken. Honorar: kroner 3 323. Til sammenligning krevde LOs Musikerforbund nylig vel 4 000 i minstehonorar.

Arbeidsmiljølovens bestemmelser om helgejobbing, turnus osv. gir Vår Forfatter 47 arbeidsuker og 33,6 timers uke. Vår Forfatter vil også måtte bruke minst én dag i uken på å skaffe oppdrag, skjøtte logistikk og markedsføring, samt forberede seg til skolebesøk og litteraturfestivaler. Til sammenligning disponerer en lærer over 500 timer til planlegging, kurs, lesedager osv., nesten 1/3 av arbeidstiden.

Å turnere i Norge betyr dessuten fergeturer og lange avstander. Vi må trekke fra minst én dag per uke, i distriktene opptil 2- 3 ukentlige reisedager.

Klarer Vår Forfatter å få tre oppdrag i 47 uker, blir inntekten 315 000. Selv om vi plusser på et månedlig foredrag (kr 6 000), vil Vår Forfatter fortsatt ikke oppnå norsk gjennomsnittsinntekt. Vi ser dessuten bort fra at Vår Forfatter har så ubekvem arbeidstid og er så mye borte fra hjemmet, at med tarifflønn i olje- eller industrisektoren ville Vår Forfatter tjent mer enn bransjens gjennomsnitt.

To oppdrag i uken, altså 100 i året er mer realistisk, særlig fordi de tre sommermånedene med skolefri og ferietid byr på en kraftig nedgang i antall oppdrag. Med 100- 150 årlige oppdrag, dvs. hver fjerde eller tredje virkedag, vil Vår Forfatter i praksis ha full jobb, men likevel bare tjene 210 000- 320 000. Vi kjøpes av det offentlige til under markedspris, og debutanter og kjente forfattere har likelønn, dvs. alle er lavtlønte.

På Rockefeller koster bokbad-billetten opptil 130 kroner. Men får Vår Forfatter en invitasjon til NRKs bokbad, er standardhonoraret bare kr 3 700.

FS ble grunnlagt i 1968. Et idealistisk prosjekt: Forfatterne skulle ut til folket. Administrasjonskostnadene var maks 10 prosent. I dag går bare 52,5 prosent av FS’ driftsutgifter på 38 millioner til forfatterhonorarer.

I 2014 jobbet 361 ansatte i Kulturetaten i Oslo (KEO). De nedla 325,49 årsverk og hadde svimlende 598 107 000 kroner til disposisjon. Beskjærer vi KEOs budsjett med 10 % og øker antallet forfatteroppdrag for pengene, vil landets forfattere få hele 28 500 nye oppdrag, en firedobling. I 2013 formidlet FS på landsbasis 7 785 oppdrag for 667 forfattere.

Dobler vi forfatternes minstehonorar til 4 200, kunne vi gitt 140 forfattere en årsinntekt litt over norsk gjennomsnitt. Selv overføring av bare 1 prosent ville gitt 14 heltidsforfattere, dvs. 1 prosent av landets 1500 FS-medlemmer, bare i Oslo. Og vi snakker om arbeid, ikke om stipendpenger. Forfatteren må jobbe, «gi noe tilbake til samfunnet», som f.eks. til hele 231 768 skoleelever i 2012.

Mellom 2003 og 2018 blir det bygd kulturhus for 14 milliarder i Norge. Hadde man tatt 1 prosent (14 millioner) fra kulturhus-budsjettene, kunne 30 forfattere fått norsk gjennomsnittslønn.

Fra venstre ropes det «1 prosent til kultur!» og fra høyre freses det «Kunstnerne har sugerør i statskassen!» Men dersom noen har et sugerør i statskassen, er det ikke forfatterne og andre kunstnere, men kulturbyråkratiet. Systemet de jobber i, er godt ment, og de ansatte er for all del hardtarbeidende og genuint kulturinteresserte. Men kunstnerne forblir fattige og deltidsarbeidende i skyggen av platinakortene til den grådige offentlige kulturforvaltningen.

Likeså kan vi fastslå at politikken bak venstresidens slagord «1 prosent til kultur», har medført - bedømt på sine faktiske resultater - en dramatisk inntektsnedgang for dem som faktisk skaper kunsten i kulturen, og som de rødgrønnes mange nye kulturansatte forvalter på lønnstrinn som kunstnere flest bare kan drømme om.

Hvor mange av landets 19 000 kunstnere som bør omfattes av en endring, er en annen skål. Men å gjennomføre et betydelig inntektsløft for forfattere er altså budsjettmessig mulig. Også for andre kunstnere: Eksempelvis kan offentlig kunstforvaltning skjæres ned til fordel for innkjøp av langt mer billedkunst til skoler, aldershjem og sykehus.

Tidspunktet er gunstig. Antall kommuner skal ned til kanskje så få som 100. Da trengs det bare én kultursjef og én kulturetat i hver. Man behøver verken å redusere eller øke bevilgningene til kultursektoren som helhet, bare prioritere annerledes. Jeg har her vist hvor lite som skal til.

Regjeringen Solberg har annonsert en avbyråkratiseringsreform, rettet mot overrapportering og skjemavelde. Den kan nå bevise at den faktisk vil prioritere kunstnernes inntekter framfor langdryge søknadsprosesser, rapportvelde og enda flere mellomledere. Den kan omfordele midler og endre kriteriene for statlige tildelinger.

En kunstner som jobber like hardt som alle andre, fortjener norsk gjennomsnittslønn. Det er ikke engang spesielt vrient å få det til. Det er snakk om å ville det.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook