Mellom tradisjon og modernitet

«Mitt ærend i Tanzania er todelt. Offisielt, og som jeg liker å innbille min faglige veileder, er jeg her i egenskap av forsker.»

Mzungo! Mzungo!

Jeg omringes av et myldrende barneliv; med min hudfarge og mine klær er det vanskelig å ikke bli lagt merke til. Og barna gjør ikke mye for å skjule sin forbauselse. For dem er jeg Mzungo - europeer, utlending, hvit mann - annerledes; og jeg blir gjort oppmerksom på det. Jeg er i Dar-es-Salaam, Tanzania, Afrika.

Nå gjør jeg ablegøyer, setter med ett blikket i en av dem, holder det lenger enn nødvendig så han tvinger vekten sin bakover mot hælene, hvorpå jeg gjør det klart for ham at Wewe ni Mzungu, mimi ni Mswahili - at det, tvert imot, er han som er utlending og jeg som er innfødt. Så, etter den dirringen i luften som femåringen alltid gjør så kort som mulig, blotter han en imponerende tanngard, med sånn omtrentlig ett hull i hver tann, og ler så hele kroppen settes i bevegelse. Ålreit, så er vi venner. Kan man noen ord swahili, bryter man isen så lett, så lett i dette landet.

Tillat meg å tegne et bilde av gaten jeg beveger meg i akkurat nå. Jeg har nettopp forlatt en internettkafé hvor jeg har fortalt mor at jeg har det bra, betalt husleien i Norge, og gitt en beskjed til noen tanzanianske venner. Nå står jeg midt i gaten, men det er med livet som innsats, gjør en daladala (bussene her kalles daladala) meg oppmerksom på. I gatene, her som i så mange andre fattige land, har motoriserte kjøretøy tilranet seg rangen, og fotgjengere og syklister synes å innfinne seg bemerkelsesverdig lett med det. Hva mer kan jeg si om gaten? Uendelig mye, alt! Den har et spenn; i tid, i farver, i lukter. Og her er liv, det yrer. En maurtuve! For et utrenet øye er den selve levendegjørelsen av heterogenitetsbegrepet. Men det er for det utrenede øye, naturligvis. Den som vet å velge tilstrekkelig lav oppløsningsgrad i sitt første møte med denne gaten, vil etter hvert finne, idet oppløsningen skjerpes, at det ikke er noen iboende kontrast mellom Masaien og Mobiltelefonen. Og de er her, begge to, side om side, undertiden også sammen - det burde kanskje ikke vekke all verdens forundring lenger.

Masaiene bærer improviserte sandaler, som oftest rester av gamle, utslitte bildekk. Det er en kilde til ergrelse for enkelte kulturkonserveringskåte tradisjonalister, men bildekkene kan jo også spores tilbake til naturen; det er kun et spørsmål om tid og tålmodighet.

Det er bare fire år siden masaiene kom hit til byen, og bosatte seg mer eller mindre permanent under et tre i denne gaten langs bydelen Mwenge. Nå bytter de sine varer mot penger, ikke mot andre varer som de gjorde tidligere - dermed er de på full fart inn i en pengeøkonomisk husholdning, de fleste også fattigdom. Mange arbeider også som sikkerhetsvakter om nettene, og lønnen de mottar ligger langt under gjennomsnittet i Tanzania. Det må være ganske underlig for dem å kikke inn i suvenirbutikkene og se alle skulpturene av seg selv, stolte, på de samme jaktmarker de i dag er fortrengt fra, til fordel for turister sugne på løver og elefanter og eventyr, stadig nye eventyr.

Tidligere i høst døde en nyvunnet kjenning av meg. Hans navn var Godfrey, og han var fra Dar-es-Salaam. Vi var begge deltakere i ISWT 2000, en internasjonal studentfestival i Tanzania, og jeg husker Godfrey som en av de virkelig engasjerte studentene. Han var koordinator for FNs arbeid mot aids sør for Sahara. Når det kom til spørsmål om ytterpunktene, livet og døden, kunne jeg aldri med sikkerhet forutsi om han ville bryte ut i latter eller gråt. Men så var de to, latteren og gråten, for ham ikke kontraster, ikke ytterpunkter - de var gamle venner, en felles kjerne og et archimedespunkt i livet. Han hadde, i uvanlig tidlig alder, kommet til det standpunkt at latteren og gråten, livet og døden ikke utgjør akser med gjensidig utelukkende ekstremer, tvert imot, de er komplementære, de konstituerer hverandre, gir hverandre eksistens og mening. Det kan likevel aldri rettferdiggjøre at Godfrey sluttførte sine annaler bare 28 år gammel. At han, idet han gjorde det han likte aller best, nemlig å svømme, utenfor Dar-es-Salaam, fredens havn, døde i et brutalt og kompromissløst møte med hai.

Så er de med ett enda fattigere i livet, de barna Godfrey arbeidet for hver eneste dag, barn som har blitt foreldreløse som følge av aids i familien.

«May the condom be with you,» var det siste han meddelte meg i en e-post fire dager før han døde; han hadde innsett alvoret i epidemien, og hadde maktet å tilsidesette religiøse overbevisninger der de stod i veien for det viktigste middelet i bekjempelsen av aids. Om man vil, kan man saktens spore en slags skjebnens ironi i Godfreys død. Selv vil jeg mest av alt huske ham som en usedvanlig modig, ærlig og uegennyttig mann. Han etterlater seg mange gode gjerninger og et dypt savn. Han fikk en verdig bisettelse på Coco Beach, jeg glemmer det aldri.

Mitt ærend i Tanzania er todelt. Offisielt, og som jeg liker å innbille min faglige veileder, er jeg her i egenskap av forsker. I dette mitt feltarbeid ønsker jeg å fravriste Tanzania sitt momentum i moderniteten, som ledd i min vei mot et akseptert samfunnsborgerskap, en utdannelse, et kulturgeografisk hovedfag. Hvilket alibi! For en frifants ferd i fjerne land skulle det kanhende være unødvendig med slike alibi, ville du kanskje innvende, det skulle holde med en oppbrettet bukse, sandalene i hånden og jubel i håret? Mulig det, selv verdsetter jeg daglig dette alibi, det rettferdiggjør mitt andre motiv - reisen, oppdagelsen, flukten? Nei, ikke flukten, snarere det å være i flukt, fri flukt, selve bevegelsen. Så er jeg da i det minste ærlig mot meg selv og erkjenner begge motiv, så jeg ikke skal ha noe å si på meg.

Dar-es-Salaam, Tanzanias funksjonelle hovedstad, er i aller høyeste grad på vei inn i moderniteten. Internettkafeene dukker opp som paddehatter, så også mobiltelefonselskapene. At Telenor ennå ikke har sett et marked i dette landet, kan ikke skyldes annet enn dårlig bedriftsledelse og furten bart foran øynene. Det som imidlertid skiller Tanzania fra norske forhold, er at der man i Norge søker å trekke hele befolkningen med fra epoke til epoke, oppstår enorme klasseskiller i Tanzania. En vanlig årsinntekt i Tanzania beløper seg til 500000 tanzanianske shilling (TzSh), noe som tilsvarer rundt 5600 norske kroner. Når man tar i betraktning at det å reise et hus med god standard koster om lag 25 millioner TzSh (280000 NOK), sier det seg selv at den som reiser et slikt hus har en årsinntekt langt over gjennomsnittet. Skjønt: om man ser Tanzania i afrikansk målestokk, er forskjellene mellom fattig og rik relativt små, takket være nylig avdøde Julius Nyereres historiske sosialisme.

Et annet moment som bidrar til Tanzanias forskjellighet fra en del andre afrikanske land, er kiswahili, Tanzanias felles språk. Til tross for landets overveldende 123 stammer, hver med sitt eget, unike språk, snakker de aller fleste kiswahili, og presenterer seg selv som tanzaniere og ikke med stammetilhørighet. Også dette er Nyereres fortjeneste. Tanzania har med andre ord et samhold, en indre ro, som er så viktig for en nasjons utvikling og vekst.

Tanzania er et spennende land å følge i fremtiden. Med stabilt styresett, en fredelig befolkning og gunstige klimatiske betingelser burde forholdene ligge til rette for å bane seg en vei ut av fattigdommen.

Min venn masaien skotter bort på meg. Tanketomt eller tankefullt, gud vet - og lar det bli med det. Han vekker til live i meg et bilde fra barndommen, en stolt siouxindianer, fordrevet fra sine jaktmarker, sitt hjem, sin Gud. En spritflaske i hånden og et savn i blikket. Som om han er blitt forkjælet av en lommetyv, eller et moderne samfunn, og mistet sin dyrebareste eiendom. Jeg smiler til ham, og han viser meg tommelen. Den peker oppover. Jeg sender også min tommel til værs. Så er vi brødre, brødre i tro og i håp. Vi er begge langt hjemmefra og i utlendighet, hver på vår måte - men med tommelen vendt opp!