Mellomromanen

Situasjonen har blitt så hyklersk at det ikke lenger går an å sitte på gjerdet, skriver forfatter Jonny Halberg.

I sommer leste jeg romanen «Solen over slekten Scorta», av den franske forfatteren Laurent Gaudé. Den skulle være en «perle», noe jeg raskt skjønte at den ikke var. Til det var boken for overfladisk. Likevel ble romanen tildelt Goncourt-prisen, en av de prestisjetunge, franske litteraturprisene. Hva hadde juryen tenkt på?

Vi har bak oss en debatt om populærlitteratur. Kjell Ivar Skjerdingstad gikk løs på Anne B. Ragdes «Belinerpoplene». Ragde svarte med personangrep. Skjerdingstad var akademiker og dermed elitist – og diskvalifisert. Andre lo og lo, og ba Skjervingstad om å skaffe seg et liv til. Endelig kom Tore Renberg med mer konspirasjon: Ragdes bøker ble mislikt fordi de er populære. Dessuten kunne stor romankunst være sentimental. Ja, hva skal man si, når man er i beit for argumenter?

For alle vet det jo. Forfatterene. Forleggerene. Bokhandlerene. Kritikerene. Men ingen sier noe, med unntak av middelaldrende akademikere av hankjønn. For: Det er ikke lenger på en kulturarena man utgir og mottar norske romaner. Det skjer på en skrikersk markedsplass. På den lever de som bringer til torgs det forenklede budskapet feitest. Vi ser at lanseringene og mottagelsen av norske romaner tar en retning som er i ferd med å forvise den egenrådige romanen til stadig mer støvete kroker i offentligheten, og til hyllene bak pallene. Det er slik mange forlag, kritikere, bokhandlere, og noen forfattere vil ha det. Salg er lik litterær kvalitet.

Men er det egentlig omfavnelsen av det populære som vil prege romanens liv i tiden som kommer? Nei. På salgstallene vil det se slik ut. Men kløften mellom trivia og den skjønnlitterære romanen er for stor til at noe egentlig samrøre kommer til å skje. Forskjellen i kvalitet er større enn populærlitteraturens apologer vil ha det til. Trykket vil komme fra et annet sted: Den norske mellomromanen.

Ifølge læreverket er mellomspråk det språket en elev produserer når han eller hun lærer et nytt språk. Altså et språk på vei mot å bli mer fullverdig. Betegnelsen har også blitt brukt for å vise til et identitetsløst og sterilt språk; som «politikerspråk». Disse fungerer som analogier til mellomromanen, som befinner seg mellom trivia, og romaner med tydelige litterære kvaliteter.

Men først: Hva kjennetegner mellomromanen? «Solen over familien Scorta» er skrevet i et enkelt, motstandsløst språk, og en merker raskt at den mangler dybde. Teksten er en overflate som ikke skjuler noe mer enn det sagte. Ellipser, antydninger eller assosiasjonsvekkende grep er fraværende. Romanen kommer til slutt med et godtkjøpsbudskap om at sønner og døtre er dømt til å følge i forfedrenes syndige spor. Men om det gjorde vondt, var det vakkert også.

I Norge er mellomromanene viktige for forlagene. De er skrevet i et språk som er lett å lese, men som ikke virker svulstig eller tåredryppende. Mellomromanen kan brukes som litterært alibi. Med det rette populære elementet, og tematikk som skjeler til store lesergrupper, er den en mulig gullgruve for forlagene. Og ingen blir dratt ned i kiosksøla.

Situasjonen har blitt så hyklersk at det ikke lenger går an å sitte på gjerdet og se at et kunstuttrykk som jeg har fulgt med hengivenhet i tredve år anonymiseres og tilpasses kunstindustriens behov for grunne løsninger. Alle ledd i kjeden har skyld i at forflatningen nå snart har blitt regelen, og ikke unntaket. Kortvarige nytelser serveres som kommende klassikere. Så å si alle stemmer i, selv om de fleste utmerket godt vet at hyllesten er falsk. Hvem er verst? De som ikke skjønner det, eller de som lukker øynene? Jeg vet ikke. Men hvis man kan lukke øynene, kan man som oftest åpne dem igjen også.

LETT: Henrik Langelands «Wonderboy» er det mest utpregede eksempelet på en mellomroman: Den er ført i et snappy språk som glir godt, og beskriver den dreiningen som bokbransjen har tatt, for ikke å si konsekvenser av kapitalistisk råskap.
LETT: Henrik Langelands «Wonderboy» er det mest utpregede eksempelet på en mellomroman: Den er ført i et snappy språk som glir godt, og beskriver den dreiningen som bokbransjen har tatt, for ikke å si konsekvenser av kapitalistisk råskap. Vis mer

Av norske mellomromaner vil jeg nevne nettopp «Berlinerpoplene». Den har blitt karakterisert som populærlitteratur. Det er feil. «Berlinerpoplene» har et nivå som ligger langt over trivias. Men Skjerdingstad ga likevel noen presise karakteristikker, som at Ragde fyller ut for leseren tanker og følelser der en forfatter som vil igangsette mer finstemte prosesser hadde valgt å utelate. Ragde staver høyt og tydelig, slik at alle skal kunne forstå.

Torgrim Eggens «Hermanas» er et annet eksempel. Eggen skriver en journalistisk prosa, i røff, muntlig stil. Også her brettes det som skal sies så overtydelig ut at det ikke blir noe igjen til leseren å utforske. I tillegg virker deler av boken mer som en forelesning enn en roman, noe som tapper hovedpersonens stemme for personlighet og liv.

Til slutt har vi Henrik Langelands «Wonderboy». Boken er det mest utpregede eksempelet på en mellomroman av disse tre. Den er ført i et snappy språk som glir godt, og beskriver den dreiningen som bokbransjen har tatt, for ikke å si konsekvenser av kapitalistisk råskap. Også her, oppe i mengden av informasjon, dropping av merkevarer og utlegninger om finanslivet, er det man ser, det man får.

Et poeng med «Wonderboy» er at den i stor grad handler om hvilken vei forlagsbransjen ikke bør gå. Paradoksalt nok var «Wonderboy» med på å ta norsk forlagsbransje den veien.

Er situasjonen virkelig så svart? Når det gjelder bransjen ser det mørkt ut. Når det gjelder litteraturen: Det sier seg selv at norske romanforfattere går egne veier. I det siste har det kommet bøker som på hvert sitt vis utforsker romanens muligheter. Verdt å nevne er Rune Christiansens «Fraværet av musikk», «Andvake» av Jon Fosse, og ikke minst Odd W. Suréns «Adgangstegn». Surén skriver riktignok noveller, men disse er så lange og av en slik kvalitet at de fortjener å bli nevnt her. Disse tre forfatterne dyrker den skrevne fortellingens evne til å åpne opp mot landskaper som utvider leserens horisont.

Vi skal ikke glemme kritikerne. De skal fortelle leserne hva de har med å gjøre. Gjør de det? Problemet er ikke om Fosse, Christiansen og Surén blir lest med presisjon av anmeldere. Spørsmålet er om anmeldere er i stand til å gjenkjenne mellomromanene. En av de viktige oppgavene for en kritiker er distinksjoner; å se forskjellen på en flat roman og en som har mer å by på. Det er bare å innse at det går den ene anmelderen etter den andre hus forbi at romaner som annonseres av forlagene som stor skrivekunst, egentlig tilhører mellomromanens sjikt. I følge San Franscisco Chronicle er Gaudés «Solen over slekten Scorta» «en forheksende roman». Aftenpostens anmelder erklærte at Gaudé «hører med blant de fremste» av franske forfattere, og at boken hans er «en på alle måter sober fortelling.»

Slik blir kritikeren forlagets lydige hjelper.

Vi har lagt bak oss skismaet om forfattere lider under frykten for det populære eller ikke, det høye og lave. Skismaet er: På hvilken måte skal romankunsten møte bokbransjens strategier, som legges opp mot kravet om fri konkurranse i en markedsstyrt virkelighet? Hvordan vil romanen bli behandlet i den virkeligheten?

Mellomromanen

Virginia Woolf skrev i essayet «Moderne litteratur» at James Joyce var «oppsatt på, koste hva det koste vil, å avdekke glimtene av den innerste flammen som sender sine meldinger gjennom hjernen, og for å holde dette fast ignorerer han med stort mot alt som forekommer ham uvesentlig(…).» Fem år senere kalte hun storverket «Ulysses» for «en minneverdig katastrofe». Hun skrev også at Joyce som usømmelig forfatter var ufattelig kjedelig, men at når han skrev som «en desperat mann som føler at han må knuse vinduer for å få puste», ble praktfull.

Leve romanen!

MELLOMROMAN: Anne B.Ragde
MELLOMROMAN: Torgrim Eggen