Mellomspill

Et kvalitetshvileskjær.

CD: Ei plate som høres ut som noe midt imellom den Grateful Dead-sludrende «Cold Roses» og den countryklassisistiske «Jacksonville City Nights» – de to kanonskivene blant Ryan Adams’ tre 2005-utgivelser – må jo være en bra ting. At «Easy Tiger» samtidig høres ut som en sammenstilling av det overflødige materialet fra disse platene, høres kanskje tilsvarende dårlig ut.

Hvis sistnevnte er tilfelle – flere av låtene på «Easy Tiger» ble spilt jevnlig på fjorårets turné som var innom et utsolgt Sentrum Scene – så må det sies at materialet likevel holder et svært anstendig nivå. Ingenting ville konkurrert med toppene på disse albumene, kanskje med unntak for «Tears Of Gold», som ville vært perfekt på «Jacksonville», men de ville samtidig fint kunne erstattet enkeltspor for øvrig, uten å forringe kvalitet, flyt eller helhet.

Musikalsk trivsel

Gammelt nytt eller nytt som låter som gammelt – det er på det rene at Ryan Adams i spann med sitt The Cardinals oppnår en musikalsk trivsel som skinner gjennom, og som løfter «Easy Tiger» opp fra den dovne middelmådigheten til verstenoteringen i Adams-katalogen så langt, «Rock’n’roll» (2003).

Den er samtidig, stort sett, fri for den krevende, introspektive og miserable siden av Ryan Adams – den som gjorde «Love Is Hell»-platene til små skattekister av svartsyn, og som gjorde den tredje 2005-plata, «29», så tungfordøyelig og vond å høre på. Vannvogna han sitter på nå til dags, runder vel av kantene, skulle man tro.

Med sin miks av midtempo poplåter («Two», «Everybody Knows»), rockrufs («Halloweenhead»), countryballaderi («Goodnight Rose», «Tears Of Gold») og akustisk bluegrassflørt («Pearls On A String»), er «Easy Tiger» den typen Ryan Adams-plate som i oppbygging, dynamikk og palett er det nærmeste han har vært solodebuten «Heartbreaker» og dens litt oppblåste oppfølger «Gold», eller sein Whiskeytown for den saks skyld. Dette er Adams på sitt mest tilgjengelige og imøtekommende.

Uanstrengt

«Easy Tiger» oppleves likevel mest av alt som et helhjertet og hederlig mellomspill, et kvalitetshvileskjær, en samling sanger som er helt greie og brukandes, men uten at de presser seg inn i tetsjiktet i mannens låtkanon. Og han tar igjen for eventuelt manglende temperatur og toppnoteringer gjennom fin bandkjemi (samspillet med gitarist Neal Casal er utmerket), en uanstrengt sound og en generell følelse av substans, kvalitet og overskudd.

Mange vil finne den Ryan Adams-utgaven de liker best på «Easy Tiger», men han overgår ikke seg selv på noen måte. Det er en mellomplate på godt og vondt, mest på godt.