Melodiøst og finurlig på Opeths karakteristiske vis

Solide saker fra prog-favorittene.

ALBUM: De som håper at Opeth har trappet opp igjen death metal-tendensene etter meningsdeleren «Heritage», vil nok bli skuffet. Når det er sagt, er det mye på «Pale Communion» som burde tale for at de fleste som har fulgt bandet med interesse de siste ti årene bør blir godt forlikt.

Den trekker ikke så langt inn skau-progen som forgjengeren. Det virker i det hele tatt som at de har hatt lavere skuldre i studio denne gangen. Det er melodiøst og finurlig på Opeths karakteristiske vis, men mer på en inviterende enn ekskluderende måte. Således hadde denne kanskje vært en mer naturlig oppfølger til «Watershed».

Melodiøst og finurlig på Opeths karakteristiske vis

«Cusp of Eternity» er så umiddelbar som progrock kan få bli. Hektende i riffhånden og velartikulert i vokalmelodiavdelingen. Mye av materialet minner litt om Deep Purple i moderne tid, spesielt i orgelavdelingen - mer Don Airey enn John Lord, for å si det sånn - men det låter prima.

Liker du «Damnation», har du mange fine timer foran deg.