Melodisk monster

Melodiske fulltreffere fra genierklært engelskmann, mener Dagladets anmelder om det nye albumet til Ed Harcourt.

Engelske Ed Harcourt (23) er mannen for deg som liker klassisk låtskriverkunst, men som synes Coldplay og Travis blir for lettfordøyelige.

Den unge Brighton-mannen ga ut et vidunderlig og vindskeivt minialbum - «Maplewood» - i fjor, og har fått en og annen genierklæring kastet etter seg, gjerne sammen med Tom Waits-sammenlikninger. Det siste er nok mest fordi Harcourt spiller piano og ikke gitar, og lirer av seg låter som iblant høres ut som mørk, røykfylt bule og en dobbel whisky kvart på tre.

Harcourt er som oftest reinere i tøyet og mer nybarbert enn som så, og på debutalbumet «Here Be Monsters» lirer han av seg små, blåøyde soul- og poplåter med personlighet og delikate arrangementer, som en ung Van Morrison eller en Elvis Costello backet av The Band. Han har også mye til felles med Badly Drawn Boys funky og skranglete sound, Spains Josh Hadens melankoli-foredling og vår egen Sondre Lerches elegante og detaljfokuserte popteft.

«Here Be Monsters» er et definitivt bevis på Harcourts evner og potensial som låtskriver. «She Fell Into My Arms», «Hanging With The Wrong Crowd» og «Apple Of My Eye» (de to siste er også med på «Maplewood») er melodiske fulltreffere på et uhyre jevnt album.